Frank sjonglerer nå livet som småbarnsfar, nattklubbeier og kriminell. Det er ikke lett å få endene til å møtes, men Frank gir ikke opp de han har tatt inn i varmen. Hans høyre hånd, Torgeir, hjelper til så godt han kan, men det ender som regel med mer problemer for Frank. Selv om Frank blir kåret som årets ildsjel i Lillehammer, går ikke alt på skinner for ham. Denne gangen blir Frank utfordret av andre gangstere. Han får heller ikke helt fri fra politiets søkelys denne gangen heller. Det er på nytt duket på problemløsning på mafiavis i helnorske omgivelser...

Sesongen åpner med de velvalgte ordene ‘I believe in norway.’. Men for den eldre mannen som kommer med ordene blir det vanskelig å like at de fordømte politikerne har anlagt en flyktningleir like ved huset hans. De siste tre månedene har han ikke sovet i det hele tatt. Flyktningene spiller høy musikk og er ikke på talefot med mannen. Mannen har snakket med politiet, men de har ikke fulgt opp saken, så han legger dette heller frem for mafiabossen Frank. Han vil gjøre noe med saken mot at gamlingen måker snø når det blir tid for det.

Igjen skal vi til trygge flotte Lillehammer i stolte lille Norge. Her får vi se at livet går sin vante gang. Eller det vil si at mafiamedlemmet Frank kommer og skaper trøbbel i paradiset. Han synes det er rart med hvordan Norge fungerer i forhold til hans amerikanske liv. Norge er byråkratisk som få og vi er en av verdens beste velferdsnasjoner. Frank møter Norge med åpne armer og han har alltid sin egen måte å få det akkurat som han vil. Han bruker sine mildt sagt tvilsomme metoder og sine bekjentskaper for alt de er verdt og mere til.

Steven Van Zandt (Sopranos og Gitarist i Springsteens band) danner et stødig anker i front med sitt harde mafioso utseende og sin store pondus i måten han spiller rollen på. På komifronten får Van Zandt støtte fra den diggbare duoen Trond Fausa Aurvaag og Steinar Sagen. Deres karakterer er herlig skrudd til i kryssingen mellom det harry og det kriminelle. Ellers vil jeg også si at de norske rollene sitter bedre i sesong 2. Her får man mange store nye navn som Jakob Oftebro, Henriette Steenstrup, Jon Øigarden, Baard Owe og Eivind Sander. Noen nye fjes er ikke like gledelig. Personlig synes jeg Leo Ajkic er en morsom fyr, men noe særlig til skuespiller er han dessverre ikke. Han blir alt for stiv og helt lik slik han alltid er.

Humoren er bra artig og man tar mye på kornet i møte mellom utenlandsk borgere og det varme åpne norske samfunnet. Replikkene er kvikkere, som da man besøker et asylmottak der teknomusikken står på svært høyt. Og da smeller det fra Frank, hvor er disse innvandrerne fra? Ibiza? Slike poenger er det flere av og jeg synes at denne andre sesongen er enda morsommere enn den første. Det blir også litt tid for eksempelvis litt mafiafilmreferanser, og også en parodi på Gudfaren.

I første sesong var hver episode om et nytt tema i det norske samfunnet. I denne andre sesongen har en greid å foredle konseptet. Nå treffer man flere gangstere fra det store utlandet som gjør at Mafia-Frank får skikkelig motstand på sin egen arena. Det blir også litt mer fortsettende handling. Sesong 2 har også et svært frodig persongalleri med en masser av forskjellige typer å spille på. Man møter også litt flere friske nye elementer med større våpen og fetere biler og damer.

Her får vi mer av Norge med et kritisk blikk utenfra. Mafia-Frank er litt av en gangster, men man heier også litt på ham fordi han har et godt hjerte for de rundt seg. Han er også god på å tilpasse seg sin nye hjemplass langt mot nord. På mange måter blir det mye kulturkrasj i serien, bokstavelig talt. Serien spiller på det stereotypiske inntrykket av Norge og innvandrere. Dette blir det mye humor ut av og man elsker de rare typene og den harry stilen.

Episodene holder høyere kvalitet enn i første sesong. Man kjenner igjen stemningen fra første omgang. Her blir vi med på en skokk med problemer. Alt er blitt litt mørkere og innimellom ligner serien faktisk litt på Atle Antonsens ‘Dag’. Men til en sammenligning med ‘Dag’ er Lillyhammers andre sesong ikke så sær og solid folkelig underholdning. Man digger typene som lærer seg å danse etter mafia-Franks pipe. Han lærer dem at alt er mulig. Noen ganger blir det litt enkle løsninger på problemene som tordner opp, men slik må det nesten være med en slik serie der humor og lett dramatikk går hånd i hånd. Det er også spennende å se hvordan sesongen slutter, vi skal ikke røpe noe annet enn at det blir en interessant ende på visen og et fint utgangspunkt for en ny sesong.

For å oppsummere så synes jeg man har klart å løfte denne sesongen fra første omgang. Her har endelig Norge klart å skape en hit i TV-seriebransjen som også slår godt an internasjonalt sett. Konseptet er originalt og svært absurd morsomt. Man har klart å holde et høyt teknisk nivå på serien, samtidig som humoren virkelig sitter. Det er gledelig å se at man har tatt oppdraget på alvor med å levere nok en gang i noe som man håper blir en langtlevende norsk TV-serie.