Anmeldelse:
Det er kult å endelig få komme tilbake til Lillyhammer-universet igjen. Den snåle blandingen mellom mafia, Norge, drama og komedie er noe som tiltalte meg. Dette blir nok en minnerik opplevelse med det vi kjenner pluss litt nytt og friskt blod med på kjøpet. Det er ikke så nøye om du er ny i Lillyhammeruniverset fordi man får aller først en rask oppsummering av det som er viktig for de to foregående sesongene. Også hver episode begynner med en ‘catch up’.
Brødrene Lien i sambaens hjemland
Første episode begynner med sambarytmer fra Brasil. Vi ser Torgeir Lien riste rumpen sin sammen med en del heite latinamerikanske damer. Han er på tur til Brasil sammen med sin bror Roar Lien. Det viser seg nemlig at Roar Lien har fått seg en veldreid dame fra Brasil. I en bakgate blir de nesten ranet. Det har seg slik at Roar skal gifte seg om få dager. Nytt år og nye muligheter på Lillehammer
Hjemme i Norge er det nyttårsaften. Kongen taler imens Frank Tagliano tar seg en dram og kikker ut av vinduet i nyttårsfreden. Akkurat da ringer Torgeir Lien for å ønske Frank godt, nytt år. Men akkurat da ser Frank gjennom et hotellvindu på den andre siden av gaten at en mann slår en dame helseløs. Det vil ikke Frank stå å se på, så han griper inn. Alt går bra intill moren til han som slår dukker opp med en pistol. Frank får seg en kule og havner på sykehus.
Brasil og Norge
Åpningsepisoden er passe frisk. Vi får innslag fra både Brasil og Øst-Europa. Det blir snø, sol, narkotika, bordeller, fengsel, mafia og gangstre om en annen. Det er mye kul filming. Vi får se alt fra flott norsk natur til Kristustatuen på fjelltoppen Corcovado i Rio de Janeiro (Brasil) i soloppgang. Regi er også ganske bra her hele veien. Dette byr på nok en kvalitetssesong med det beste lille Norge har å by på i denne lette underholdningsbomben. Litt ny vinkling på Norge
Lillyhammer har alltid hatt en internasjonal link. Denne gangen er det ikke USA, men Brasil som er landet. Nå får vi enda en ny vinkling på hvordan Norge ser ut for andre nasjoner. Man får et meget frodig persongalleri i serien. Det er ganske mange rollefigurer å holde call på, og derfor er det greit å ha sett de andre sesongene, selv om dette ikke er noe must for å sluke denne lette underholdningsserien.
Fremdeles ganske artig
Det tar en episode eller to før man kommer helt inn i denne nye sesongen. Man småler litt av enkelte av replikkene og situasjonene. Jeg elsket den andre sesongen, og synes dette nok var litt mer varierende, selv om det på sitt beste er meget bra skrudd sammen. For de som har sett de foregående sesongene vil du nok like dette kappittelet også. Ganstere i Norge er fremdeles veldig artig, selv om dette til tider blir litt 'over the top'. Heftige intriger
Det tar ofte litt tid å etablere det nye plottet i serien. Særlig når man forsøker å fornye ting litt mer enn i de foregående sesongene. Serien kommer også tilbake på gamle tokter igjen etter hvert. Lillyhammer fortsetter å skape nok en solid sesong innenfor sitt helt eget segment. Det blir noen heftige intriger som involverer ekte brorskap og knyting til brorskapet innad i den kriminelle verdenen.
Lett underholdning
Selv de ‘uløselige’ problemene har sin løsning med Frank. Historien som fortelles er ikke stort å rope hurra for, men maskineriet føles okei smurt til tross for litt smårusk. Dette er selvsagt underholdning og utgir seg aldri for å være noe mer enn det. Man kommer da kommer man unna med det meste, også enkle løsninger som denne serien er fundert på. Likevel synes jeg at det hele fungerer ganske bra manusmessig. Det er passe med detaljer underveis som gjør at man får smilet på munnen når ting løses opp. Humoren er også med på å skape mer underholdning underveis og varemerket med å lage humor ut av de kriminelle tvistene er på plass. Trond Fausa Aurvaag stjeler showet
Personlig digger jeg Trond Fausa Aurvaag og hans kostelige troverdige taperkomikk. Jeg tror jeg har til gode å se en film eller serie som Trond ikke leverer i. Trond har litt av det samme som Mackenzie Crook fra den britiske ‘The Office’, og i denne sesongen får vi se mer av Tronds register som skuespiller. Steven Van Zandt fungerer også greit i hovedrollen. Han gjemmer seg bak sine vanlige utrykksfulle mafiafjes. Ellers er også Steinar Sagen et artig innslag i serien. Og vi får også biroller fra store navn som Ida Elise Broch, Jørgen Langhelle, Kristoffer Hivju og Henrik Mestad.
Velferds-Norge og Mafia-Frank
Lillyhammer viser at den ikke har begynt å gå tom for ideer riktig ennå. Vi blir med ut i hoppbakken på lillehammer og feirer 20 årsjubileumet for Lillehammer OL. Igjen får vi se Frank bruke sine kriminelle evner for å løse problemer. Det norske samfunnet er en vits for ham som han har lært å leve med. Velferds-Norge er et flott sted. Jan Johansen får virkelig kjørt seg når han konverterer til islam, men inni er han fremdeles den samme grisete 'fuck up'-en som aldri tar noe seriøst. Her får han mye å bryne seg på i sitt fra før alt for skakk-kjørte liv. Vi blir også med på et nytt kappittel i Torgeir Liens liv når han får seg sin første kjæreste. Konklusjon
For de som har sett de foregående sesongene vil kjenne seg igjen i formatet. Episodene klarer å holde oppe intensiteten helt til finalen i sesongen. Slutten bygger opp til et voldsomt mafiaopprør. Det hele er bygget opp meget klassisk med flere storheter i de små viktige rollene for å skape den riktige atmosfæren. Med andre ord blir dette så nært Gudfaren som man kommer i Lillyhammeruniverset. Kvaliteten er omtrent den samme som i sesong 1 og 2, men jeg føler dog at jeg ikke er like entusiastisk i tredje sesong som jeg var i første, selv om episodene går raskt unna denne gangen også. |
4.1 av 6
