---

Terningkast:


Ingress:
Will Rodman er forsker som har utviklet en medisin som skal bekjempe Alzheimers. Han prøver ut medisinen på en Sjimpanseape. Der får medisinen en uventet effekt. Den øker nemlig intelligensen til apen noe voldsomt slik at den blir på nivå med mennesker. Rodman har stor tro på medisinen sin og tar til seg sønnen til forskningseksperimentapen. Caesar, som apen heter, vokser opp i Rodmans hjem og blir bare glupere og glupere. Rodmans far sliter med Alzheimers og da faren ikke kan bo hjemme mer tester Rodman ut medisinen på ham. Det gir bra effekt og ikke bare blir faren kvitt Alzheimers, han blir også smartere. Men etter at Caesar angriper naboen for å beskytte Rodmans far, blir apen tatt av dyrebeskyttelsen. Nå venter et helt eget liv for den intelligente apen. Han blir satt i bur sammen med en rekke andre aper, og dette trigger en kamp i Caesar for å få igjen friheten og frigi hans artsfrender...

Anmeldelse:
Begynner med at aper blir tatt til fange i en vill jakt. Etter forsøk på i laboratoriumet viser hunapen som er fanget å løse en intelligenstest på en måte man aldri har sett aper gjøre før. Og dette er bare begynnelsen, men da hun får en sønn blir hun aggressiv for å beskytte barnet sitt, og det fører til at hun mister livet sitt når hun blir missforstått. Men da de finner hennes babyape, Caesar, skjønner forskerne sammenhengen. Caesar vokser så opp hjemme hos en av forskerne og med det får litt flashback til i vår Julius som jeg vokste opp med da jeg var liten. Han ble også oppdratt blant mennesker og fikk problemer med å tilpasse seg et liv i fangenskap etter det. Man ser også at det gjør noe med aper å vokse opp med et annet stimuli som Julius hadde, og også Caesar. Man får medlidenhet til apen som blir dårlig behandlet. Hvis man hadde satt et menneske i samme situasjon hadde det jo blitt ramaskrik. Her får man en fortelling om en ape som prøver å finne seg selv som også vi mennesker gjør når vi vokser opp. Vi finner våre likemenn og velger våre venner.

Jeg har alltid digget konseptet i Planet of the Apes. Det er noe veldig underdogaktig over at mennesker skal møte sin likemann i en ape er en artig tanke. Aper er jo som kjent i vår tid bare betegnet som stokk dumme. Ape blir jo også brukt som skjellsord og man kjenner seg ikke stolt om en enten ligner på en ape eller har intelligens som en. Her stiller man også viktige argumenter inn i hvordan vi mennesker ser på dyr. Vi mennesker spiser som sagt dyr og føler oss overlegen over dem. Men hvor mye vet vi egentlig om hvordan dyr oppfatter oss og hvordan de liker å holde seg i bur? Mye ligger nok i det vi tror vi vet om dyr. Men om man øker intelligensen, blir det straks mye mer problematisk å holde et dyr som er veldig bevisst på seg selv i bur. Hvis det er det er intelligensen som er hovedforskjell mellom oss mennesker og dyrene, så ser man raskt her at ting blir problematisk så lenge apene begynner å tenke på vår måte. Man får mye etiske problemstillinger her som det skal være med et slikt prosjekt av dette slaget, og det gjør bare filmen enda mer spissfindig.

Denne filmen klarer det å komme med en solid reboot av ‘Planet of the Apes’-konseptet. Etter Tim Burtons halvflaue lite fungerende forrige film, trengte man noe helt nytt for å snu trenden. Men Planet of the Apes fra 1968 med Charlton Heston i hovedrollen er fremdeles best i klassen. Denne filmen kommer dog på en klar andreplass. Ingen av de andre oppfølgerne fra de gamle filmene klarer å holde følge med denne. Rise of the Planet of the Apes er på mange måter en ny versjon av Conquest of the Planet of the Apes fra 1972. Det er selvsagt herlig omskrevet og tilpasset både vår tid og med tanke på å skulle kunne forklare apenes evolusjon. Her har man laget en helt ny film uten å linke så mye annet enn tributelementer fra de andre filmene. Selvsagt er replikken ‘Take your stinking paws off me you damn dirty ape!’ med. Man kjenner også igjen mye av tematikken fra de eldre Planet of the Apes-filmene.

Effektene er også mesterlig gjort her og fremstår i en helt egen klasse i denne filmen. Alt ser virkelig helt upåklagelig ut. Man ser at verden har gått fremover siden Tim Burtons uvanlig detaljrike kostymer og frem til alt er gjort på en like imponerende måte med digital teknikk. Man kan jo også gjøre filmen på kortere tid og med mindre penger om en gjør det digitalt. Her har man brukt nok ressurser på dette slik at det fremstår som en svært vellykket produksjon reint teknisk. Jeg digger også at man benytter Andy Serkis i rollen som apen Caesar. Han viser seg å være en av de aller beste i bransjen når det gjelder å spille digitale karakterer. Han gav liv til Gollum og her viser han at også selv en ape kan ha hovedrollen i en film. I andre bærende roller finner vi James Franco, John Lithgow og Brian Cox. I en liten birolle treffer vi også den typecastede Harry Potter ynglingen Tom Felton.

Dette er et friskt konsept som gir mye ting til ettertanke. Dette er med andre ord en god restart av noe jeg håper på blir en lang og god serie med filmer. Filmen er ganske bra bygget opp og innehar interessante tvister under veis. Det er bra utvikling i filmen. Man vet ikke helt hvor dette vil ende underveis. Man antar jo at Caesar vil komme ut i det fri, men ikke helt hvordan og hva som skjer. Men til tross for at mye er bra her så kunne ting også vært enda litt bedre. Filmen faller for noen snarveier innimellom som å gjøre menneskene dummere og ondere enn de til vanlig ville vært. Jeg tenker på stereotyper i filmen som de sadistiske dyrepasserne som hater de smarte apene og den kyniske lederen for forskerne, og så videre. Men for min del holder dette for en femmer på terningen og et ypperlig utgangspunkt for flere filmer. Her har man jo bare skrapt overflaten av konseptet dette har å by på.