Vi tar turen tilbake til middelalderlandet Westeros og dets syv kongeriker. Maktkampen om den gjeve jerntronen fortsetter. Intrigene eskalerer heftig. Snørrevalpen, Kong Joffrey, gjør hva han kan for å fortsette å regjere sammen med Lannister-klanen. Dvergen Tyrion Lannister har det tøffere enn noen gang. Etter han organiserte og blødde for familien sin i slaget ved Blackwater, har han bare fått dritt til takk. Han er nesten i strid med alt og alle også sin egen familie som bare ser på ham som en vanskapt freak. Bak fiendens linjer på den andre siden av muren befinner Jon Snow seg. Han vil gå over til fiendens rekker. Der møter han den store krigeren Tormund Giantsbane som erwildlingslederens (Mance Rayders) høyre hånd. I nord fortsetter Rob Stark hevnen av sin stolte far. I øst reiser Daenerys med sine drager og kjøper seg en hær som hun har planer om å ta over Westeros med. Og snart blir det kjølig i hele Westeros på andre måter enn bare krig, fordi en ny vinter er på vei...

Sesongen åpner med at vi får se den tykke Samwell Tarly løpe for livet i snøen. Det blåser opp til storm og snøføyken står rundt ham. Han ser til slutt en krøket mann i snøen forran ham, men da han kommer nært nok ser han at mannen er død og sitter med sitt avkuttede hode i fanget. Samwell snur seg og ser en skummel mann med råttent ansikt løfte øksen sin. Samwell blir reddet av en ulv i siste sekund som angriper øksemannen. Like etter viser det å være Samwells overordnede og hans krigere som har reddet ham. Lord Jeor Mormont konfronterer så Samwell og spør om han har sendt avgårde ravnene. Det har ikke Samwell gjort og det betyr at de ikke har noen tid å miste. De må nå tilbake til muren for å advare folket sitt om faren som lurer bak dem, ellers vil de være døde før vinteren er over. De hvite vandrerne er på vei og de er ikke å spøke med.

Jeg kjenner at jeg virkelig kjenner entusiasmen i meg stige når jeg setter meg ned med den tredje sesongen. Nå har jeg også fått meg HBO og det er digg å kunne følge hver episode når den kommer ut i USA istedet for å vente til TV-selskapene i Norge finner det for godt å sende sesongene av ynglingsserien vår. Det er godt å være tilbake i det kule universet som man bare digger å utforske. Sesong 3 hadde mye å leve opp til, og denne tredje sesongen begynner heldigvis så mesterlig som den andre sesongen sluttet. Man får frysninger allerede eter første scene og den slutter ikke før rulleteksten tar deg i hver episode. Det er med andre ord svært gledelig å se at HBO klarer å følge opp den største eventyrserien som noensinne er laget. Den får BBCs Narniaserier til å se ut som de er laget i vedskjulet og det er tøft å se at noen tør å satse så friskt som det HBO gjør med Game of thrones.

Denne sesongen begynner der den forrige slapp. Man bør ha hendelsene fra forrige sesong friskt in minnet før en fortsetter på den nye sesongen. Serien bruker ikke unødvendig tid på å oppsummere og det er mange navn og steder å holde rede på. Det kan derfor være greit å se om igjen de siste episodene av sesong to om det er lenge siden en har sett den sesongen. Det er mange tråder å følge her og mye mesterlig handling å grafse i for oss seere. Game of Thrones er en ambisiøs serie med en flott storslått fortelling bak. Det merkes på denne serien at det ligger solide bøker bak skrevet av George R.R. Martin. Tradisjon tro tar hver sesong av Game of Thrones for seg en bok og denne gangen er det boken ‘A Storm of Swords’ som danner grunnlaget for det som skjer her.

Her møter man en ganske frisk fortelling. Dette er ikke det gode mot det onde. Det er mer nyansert enn som så og man elsker måten historien fortelles på. Man merker godt at dette er en solid eventyrfortelling som få. Allerede i første episode får man se døde hvite vandrere, drager, kjemper og fargerike folk fra flere hold. Man ser også norske Kristoffer Hivju ganske tidlig i serien og det er gledelig å se at han har fått en stor rolle i denne tredje seongen av mesterserien. Han er en stor karismatisk kriger og leder som også alltid har en spøk på lur. Hivju gjør en flott innsats her og passer som hånd i hanske sammen med atmosfæren i Game of Thrones med sitt maskuline flotte skjegg. I tillegg til Hivju og Peter Dinklage som Tyrion Lannister, finner vi en rekke sterke rolleprestasjoner her som er med på å forsterke inntrykket man får av denne serien.

Vi elsker å følge våre venner gjennom livet i Westeros. Den uheldige Starkfamilien er på flukt og forsøker å gjemme seg bort på forskjellig vis. Eddard Starks lamme sønn Bran Stark får en ny venn her. Gutten Jojen Reed (Thomas Brodie-Sangster, Love Actually) lærer Rickon at hans drømmer er virkelighet da de begge er klarsynt. Vi følger også Rickons søstre. Arya Stark forsøker å forkle seg som en gutt, men det er alt annet enn enkelt. Sansa Stark er kommet seg løs fra den sadistiske Kong Joffrey harde grep. Det er også andre fargerike roller her som den sterke damekrigeren Brienne av Tarth som nærmest kan slå fra seg mot en mann med den ene hånden på ryggen. Av andre nye ansikter finner vi Ciarán Hinds (Rome) som erwildlingslederen Mance Rayder og Diana Rigg som Tyrellshuset eldre matriark Lady Olenna Redwyne.

I denne tredje sesongen befester Game of Thrones seg på nytt og viser at dette er den mest Imponerende produksjonen HBO noensinne har produsert. Serien er så storslagen i alle ledd at den nesten ikke kan bomme på å fore sultne eventyrlystne ungdom og voksne. Dette er nærmest like perfekt som ‘Ringenes Herre’ var på film. Her mangler det ikke på noe og alt fra de tøffe settene, kostymene og omgivelsene er alle så makeløse at man nesten gnir seg i øynene av glede mens man ser.

De to foregående sesongene serverte oss prektig underholdning og sesong for sesong blir serien bare mer og mer underholdende å følge etter hvert som maktspillet tilspisser seg. Det er ikke lett å se hvor dette kommer til å bære hen, og det i seg selv føles som et svært spennende moment. I denne tredje sesongen utvides også rollespekteret med en rekke nye gode og viktige roller i tillegg til dem vi allerede følger. Det å få nytt friskt blod inn i serien, føles ganske gøy så lenge det blir gjort på stødig vis som dette. Game of Thrones er rett og slett en serie som det er svært vanskelig å misslike. Men skal jeg kritisere noe her så var det at sesongfinalen ikke var like god og spennende som de foregående.