Piper Kerman er 32 år gammel og skal inn i fengsel å sone 15 måneder. 10 år tidligere var hun med på narkotikasmugling sin jentekjæreste. Det var en engangsforeteelse og hun angrer dypt. Nå har hun forlovet seg med sin søte kjæreste Larry. Han venter på henne på utsiden og skal besøke henne i fengsel i denne tunge tiden som blir tøffere enn hun hadde forestilt seg. Vi blir med henne inn i et amerikansk kvinnefengsel, der hun blir kjent med den tøffe virkeligheten der inne. Det er lett å komme på kanten med folk og om man gjør det, får det ofte uante følger. Det tar litt tid å sette seg inn i livet på innsiden...

Serien åpner med at vi får høre en dame som forteller at hun alltid har likt å være ren. Som liten bader hun i kjøkkenvasken og i badekaret. Når hun blir eldre liker hun å dusje mens hun kliner med en annen naken jente. Hun bader senere også klinkende sammen med en mann. Det å vaske seg var alltid hennes lykkested. Men så får vi se at dusjene i fengselet ikke er like glamorøse og innbydende. Mens hun dusjer kommer det en farget dame og ber henne skynde seg. Vår dame avbryter dusjen og i det hun kommer ut av dusjen kommenteres hennes skikkelig spretne ‘TV-bryster’.

Hvordan er det å bli satt i fengsel. Det kan ikke være enkelt første gang. Man kan ikke forberede seg på det scenarioet. Man kan lese side opp og side ned om hvordan det er i et fengsel, men når man kommer dit er jeg sikker på at ting blir oppfattet annerledes. Folk flest har like lite kjennskap til hva som foregår i fengsel som de har for mentalinstitusjoner. I Norge har vi et inntrykk av fengsel som at de har Hotellstandard. Det ser ut som om det er litt mer kummerlige forhold i dette amerikanske kvinnefengselet som Piper Kerman blir innsatt i. Personellet er ikke akkurat hyggelig med fangene. Der er det hard disiplin som teller og ikke serviceinnstilling som man ville fått på et Norsk hotell? Men det finnes unntak her, for vokterne er mennesker de også.

‘Orange is the new Black’ er en serie produsert for Netflix. Serien er basert på Piper Kermans bok med samme navn som serien. Skaperen av denne serien heter Jenji Kohan. Hun står også bak TV-serien Weeds. Og også dette handler om narkotikasmugling av en forstatskvinne. Denne gangen har hun dratt det hele litt videre og satt sin hovedperson bak murene. Jeg var ikke veldig imponert over Weeds, men det var en grei mørk serie dramaserie med litt humor med på kjøpet. Jeg må si at dette var mer sjarmfylt en Weeds. Man knyttes mer til Piper enn til hovedrollen i Weeds. Noe av grunnen er nok det at Piper tar sin straff for sin dumhet, mens i Weeds første sesong får man bare holde på uhemmet å selge narko på skolene. Piper er jo også litt mer sårbar i fengsel, der hun er helt underdanig. Man føler sympati for Piper fra første stund. Med Weeds tok det også en del episoder før man kom inn i serien, her følte jeg man var klistret allerede fra første stund. Man føler virkelig med Piper her i alt hun opplever på en nærmest hjerteskjærende måte.

Her får man se hvordan fengselet virker på Piper. Det er mange nye rutiner og annet som Piper aldri kunne forberede seg på, selv om hun har forsøkt å gjøre leksen sin. Og man blir også herset ekstra mye med som ny, det er det denne serien handler om. Det er ikke lurt å si hva man egentlig mener. Det er mye sannheter og små detaljer om livet som man kjenner seg igjen i, som da Piper har 2 minutter telefontid å snakke med kjæresten sin, er det moren som tar telefonen og hun prater om alt og ingenting og bruker tid, slik ofte mødre gjør. Det er ekkelt i dusjen med sopp på gulvet. Jentene driver med 'hanky panky' i dusjen. Man finner også ut at det ikke er lurt å klage på maten. Og når ting ikke kunne bli verre, ja så møter hun faktisk på en gammel kjenning eller når hun får seg en kvinnelig beundrer. Man skal lett se at det ikke er å holde seg inne med alle gruppene.

Det virker som om Jenji Kohan virkelig virkelig vil at hovedpersonen Piper skal lide. Det er nettopp denne såre fortellingen om en ung dame som blir fornedret i fengsel for en ting hun gjorde da hun var ung og dum. Man finner ut at Piper er en sterk kvinne som man virkelig sympatiserer med. Det er ikke enkelt det livet hun facer i fengselet. TV-serien fokuserer i begynnelsen på Pipers vei til å bli integrert i fengselet. Vi blir etter hvert kjent med hennes medfanger en etter en. Dette skjer på et snedig vis slik at man føler man stadig kommer inn på flere og flere av fangene og miljøet rundt dem. Man får også høre bakgrunnshistorien deres og det gjør at man føler man kjenner dem bedre og bedre. Ofte kan små ting gjøre store forskjeller bak murene. Hver episode fokuserer også på et nytt lite ‘problem’ som man føler skaper mer dynamikk i serien i tillegg til de fortsettende historiene.

Dette er en dramakomedie, men dramadelen er ofte mye sterkere enn komedien. Det er helt klart overvekt på drama her og det fungerer nesten knirkefritt. Humoren er ofte litt sort og kommer med greie intervaller og treffer stort sett greit den også. Den skaper litt lune i serien, selv om dette aldri blir noenting som man kniser høyt av. Det er ofte mørke vitser som går på bekostning av hovedpersonen. Det er aldri moro å få en blødende tampong i et smørbrød når en forventet et måltid. Det går ikke bra med Piper i begynnelsen og det er ikke lett for en dame som elsker luksussåpe i badekaret og lange netter med Mad Men på skjermen med kjæresten i armkroken. Heldigvis får Piper får mer og mer bein i nesen etter hvert.

Skuespillet i serien er også solid. Taylor Schilling spiller rollen sin eksemplarisk. Hun er pen, men ikke for pen og passer fint inn i fengselet med sitt skjøre vesen. Man tror på Schilling som Piper. Det er også kvinnene som danner største delen av bildet man får her. Det er de innsatte som er rollefigurene. Jeg liker godt at det fokuseres på det menneskelige. Her har man alle typer fra det helt naive og koselige til det mer smarte og kalde. Alle må finne seg i å leve sammen når de er i samme båt, selv om noen tror de er bedre og tøffere enn andre. Men stort sett skaper dette et mer varmt portrett av de innsatte og deres forhold i sterk kontrast til det man finner i eksempelvis 'Prison Break'.

For å oppsummere må jeg si at denne serien var en gledelig overraskelse. Særlig etter at jeg ikke var så stor fan av Weeds. Dette gav meg noe og var veldig underholdende å se. Man føler at man blir bokstavelig talt fengslet fra første stund her sammen med Piper. Dette er både rått og lunt på samme tid og man ser løsninger i det ellers så kalde fengselet. Vokterne er bare mennesker de også. Noen er noen drittsekker mens andre er varme gode mennesker på samme måten som de innsatte. Man klarer godt å holde på underholdningen i serien i episode etter episode. Dette holder høyt nivå og blir aldri kjedelig. Dette skiller seg litt ut og viser at det også har noe å gjøre i konkurransen med alt det andre som er laget av underholdning innenfor murene. Nå er det bare å vente og glede seg til neste sesong.