Anmeldelse:
Mini oppsummering fra sesong 1
I første sesong fikk vi se den selvrettferdige forstadsjenten, Piper Chapman, bli innlosjert i fengselet for første gang. Det er en situasjon hun langt i fra var forberedt på. Den trygge hjemmesituasjonen og lykken forlot henne. Hun var ny i fengselet og folk rundt henne utnyttet det. Piper ble litt etter litt herdet av den harde virkeligheten i fengselet gjennom å erfare alt på den harde måten. Og i slutten av første sesong banket hun dritten ut av sin erkefiende, Tiffany 'Pennsatucky' Doggett.
River seg løs fra boken
Serieskaper Jenji Kohan har ingen bok å støtte seg på denne gangen som i første sesong. Nå har Kohan å male videre på fortellingen på egenhånd. Det lar seg merke i en litt mørkere tone. Vi får sammensatte kvinneportretter med solide forhistorier. Serien har også beholdt de smarte replikkene og det autentiske fengselsmiljøet. Man får også den samme gode følelsen som man så den første sesongen og med små porsjoner av herlig frisinnet humor på toppen. Piper må en tur innom et annet fengsel
I begynnelsen får Piper smake på livet i et nytt fengsel med enda hardere regime. Der dreper hun feil kakkelakk som cellefolka bruker til å frakte røyk inn i cellen med. Dette skaper problemer for Piper. Hun er blitt forflyttet til et fengsel i Chicago med fanger av begge kjønn. Men selv om Piper skifter fengsel for en periode får vi også vite hvordan det går med fengselet som vi kjenner godt fra første sesong. Og etter litt om og men er også Piper relativt raskt tilbake på gamle trakter.
Tilbake i Litchfield Kvinnefengsel
Vi befinner oss fremdeles mest i Litchfield kvinnefengsel. Piper soner fremdeles sin straff for å ha smuglet narkotikapenger i ungdommen. Fengselslivet er med det vante. Fangene har helt forskjellig utgangspunkt. Vi får se at kvinnene ikke akkurat er politisk korrekt eller moralsk tekkelig i alle sine feil og mangler. Det at mange snakker før de tenker og skal vise hvem som er sjefen er som regel utløseren for de fleste konfliktene. Man må skjønne kodeksene og vite hvordan man skal håndtere sine medfanger. Solid og unik fengselsserie
Dette er en serie som har mange strenger å spille på. La oss håpe at Netflix klarer å holde oppe underholdningsverdien også i kommende sesonger, fordi dette er noe undertegnede setter pris på. Den første sesongen tok meg nesten helt på sengen. Jeg trodde ikke jeg skulle like den serien, da jeg ikke var så fan av Weeds som serieskaper, Jenji Kohan, hadde laget fra før av. Men dette slår mye bedre an i min bok. Weeds var litt seig og kjip. Jeg kjøper mye bedre det jeg får servert her. Kanskje fordi jeg liker fengselssettingen som danner grunnlag for et nytt samfunn innenfor murene.
Gruppene braker sammen
Som i sesong 1 får vi også se litt av bakgrunnshistorien til jentene i fengselet. Dette gjør at man føler man kommer tettere på hver enkelt. Heldigvis tar man for seg en og en og i passe porsjoner slik at man ikke går lei. Man får heldigvis også litt av nåtiden slik at man føler man også følger hovedhistorien i hver episode. Alle fangene forsøker å finne sine grupper. De afroamerikanske jentene holder seg i sin klikk, de eldre i en klikk, Piper holder seg med de hvite middelaldrende, latinamerikanerne forsøker også å kjempe om makten og så har vi noen som ikke finner sin plass i noen grupper. Alle gruppene jobber for å få mest mulig innpass, posisjon og makt i fengselet. De som har mest makt er de som får best mat, best opphold og med andre ord: mest fordeler. Piper er blitt tøffere
Denne andre sesongen begynner bra og er om mulig enda bedre enn første omgang. Et stort pluss for at Netflix har laget en fin og kort oppsummering av den første sesongen som gjør at man er bedre stilt for å kunne ta fatt på sesong 2. Det begynner å gå verre og verre for Piper som også begynner å bli tøffere og tøffere etter hun har vendt seg til det beinharde regimet i fengselet.
Humoren er fremdeles på plass
Det blir også en del humor her som da en av cellekameratene synger ‘You Make Me Feel Like A Natural Woman’ og sitter på doskålen samtidig mens hun driter. Scenen viser at det langt i fra er noen glamour i fengselet. Det å måtte være på cellen hele dagen lang er ikke noen spøk. Serien beveger seg hele veien på knivseggen mellom passende humor uten at det går ut over troverdigheten i dramaet. Dette er med andre ord bra underholdende hele veien. Mye av humoren ligger i situasjonskomikken. Her får vi se at mye av humoren serveres også uten replikker. Sterke personligheter
Jeg liker at alle kvinnene har sin helt egen personlighet. Det er mange personligheter å fokusere på, så man går nesten aldri lei folk. Selvsagt er det folk man liker mer, liker mindre og ikke kan fordra, men dette understreker egentlig bare mangfoldet i fengselet. Til tross for at noen er på grensen til å være litt for mye, så synes jeg denne attityden skaper ekstra krydder og liv i serien. Dette skiller seg med andre ord litt ut i mengden. Dette er noe helt annet enn eksempelvis Prison Break, der gutta i første sesong får boltre seg i spenningssjangeren. Jeg tror nok at ‘Orange is the New Black’, klarer seg bedre i lengden fordi den føles litt mer ekte og livlig.
Naturlig nakenhet og litt til
Når kvinner har alle rollene og vi følger dem i alt de gjør så blir det også en del nakenhet. For min del synes jeg ikke dette er noe problem da man viser ting på proft og sømmelig vis. Det er jo også noen lesbescener i ny og ne, men det er vel naturlig at det blir mer av slikt i et sånt fengsel. Dette er på mange måter jentenes svar på den trøblete gutteklisjeen med redselen for å miste såpen i dusjen. Solide skuespillerprestasjoner
Skuespillet i serien er også svært solid. Taylor Schilling (Piper Chapman) er et svært bra midtpunkt og folk rundt henne følger også bra opp. Natasha Lyonne (Nicky Nichols), Uzo Aduba (Crazy Eyes), Lea DeLaria (Big Boo) er folk som også følger opp suksessen fra første sesong og byr på seg selv. Det er også andre som gjør seg på skjermen, men det er svært mange om beinet og det er det som gjør serien så god at man bruker hele den fulle bredden i persongalleriet. Maktkampen kulmineres mot slutten
Mye rart skjer i fengselet og de på toppene har ikke den kontrollen de skulle ønske. Mot slutten av sesongen begynner virkelig maktkampen i fengselet å spisse seg til. Vee Parker og Red Reznikov har en konflikt gående som gjør at de går til krig i fengselet. Man får seg også noen overraskelser mot slutten av sesongen. Oppgjøret blir blodig og sesongfinalen er ekstra lang og deilig. Det er herlig å få en episode på over 30 minutt lenger enn de vanlige, nesten timeslange, episodene. |
4.8 av 6
