Handlingen tar opp tråden noen måneder etter der forrige sesong sluttet. Livet går sin vante gang i fengselet. Igjen følger man den samme gjengen som vi kjenner så godt fra de andre sesongene med noen nye innslag. Vi feirer morsdag i fengselet med de innsattes barn tilstede. Piper starter salg av brukte truser som hun selger på Internett. Crazy Eyes blir populær når hun skriver på en skitten sci-fi-historie som jentene i fengselet elsker å lese som underholdning.

Doggett har roet seg ned noen hakk og har fått mer ansvar. Dayanara Diaz er fremdeles gravid, men det er ikke lett å vite hva hun skal gjøre med barnet. Vi får også se hvordan kvinnefengselet blir styrt. Fengselet trues med nedleggelse. Joe Caputo blir fengselssjef men får ikke ta beslutninger, noe han liker dårlig. Ellers skjer det omveltninger på kjøkkenet, religion blir et hett tema på flere måter og vi følger kjærlighetslivet bak murene...

Nå kjenner jeg at det er lenge siden jeg har besøkt kvinnefengselet til Piper og kompani. På en helt egen måte er dette en serie jeg mot alle odds har fått et stort hjerte for. Serien er nok mest rettet mot kvinner, men også jeg som mann klarer å leve meg inn i det som skjer. Det er litt friskt for en gangs skyld ikke få den vanlige fengselsskildringen med menn som mister såpen i dusjen. Jeg liker også at rollefigurene utfyller hverandre så godt og skaper et rikt univers tilsammen. Med andre ord er det herlig å være tilbake og sette seg ned og kose seg med ‘Orange is the new black’.

Første episode føltes litt annerledes. Jo flere episoder man ser, jo mer får man den gode, gamle godfølelsen tilbake. Det er i slike stunder at det virkelig føles som en fin tid investert brukt på sesong 3 av kvalitetsserien. Man vil jo så gjerne at sesongen skal lykkes og når man finner ut at den faktisk gjør det, puster man lettet ut og nyter resten av denne fengslende underholdningen.

Man får mer drama enn de foregående sesongene. I episode 2 føler jeg stemningen er tilbake slik jeg vil at den skal være. Derfra og utover føler man at karakterdramaet føres inn i ‘riktig’ spor. I denne sesongen får vi mer av rollefigurenes skjebner og relasjoner dem i mellom. Når dramaet tar større plass, blir det mindre tid til komedien som er tonet mer ned. Den store handlingslinjen som preget de to første sesongene er også borte. Nå glir serien over i et nytt spor i fengselet med de innsattes ‘hverdagsliv’.

I denne tredje sesongen er det rollefigurene som står i fokus alene. Vi får ikke en klar ytre drivende handlingshistorie som vi er vant til. Dette var jeg litt skeptisk til, men det fungerer faktisk upåklagelig godt. Kvinnefengselet er en boble der nesten alt kan skje. Det er ikke lett å ha problemer der inne. De innsatte lever under et strikt regime med mange fristelser. Alle vokterne er ikke slik de burde vært. I sesong 3 får vi se at de begår en rekke overtramp i tjenesten. Igjen får vi vite mer om bakgrunnshistoriene til en del av de innsatte og de som passer på dem. Dette gjør at man lærer alle bedre å kjenne.

Konklusjon
De nye grepene er lett å like. Serieskaper Jenji Kohan har nå gått bort fra Piper som hovedperson. Det vil si at man skifter veldig på hvem man følger. På den måten får man stor variasjon. Vi får et rikere utvalg av hverdagslivet i fengselet. Men til tross for at komedien er tonet noe ned blir det plass til noe galgenhumor og ville ideer blant de innsatte som skaper litt ekstra underholdning. Avslutningen av sesongen er også veldig fin uten at jeg skal avsløre hva som skjer. Når rulleteksten vises for siste gang, smiler man og synes at sesongen har vært vellykket. Igjen viser Orange is the new black seg som blant det ypperste av drama i TV-format som vises for tiden.