Anmeldelse:
Fengselet øker populasjonen
Sesong fire begynner i fengselet. Rick dyrker marken mens han hører på hillbillymusikk for å døyve støyen fra alle zombiene som står å ser på og gestikulerer rett utenfor fengselsgjærene. De har laget en liten gård inne på fengselsområdet med griser og noen små åkre. Zombiene begynner å hope seg opp utenfor gjærene. De må passe på så de ikke mister kontrollen over zombiene, og må derfor tynne ut bestanden hele veien så gjærene holder trusselen ute. Fengselet er økt i befolkning og Rick og gjengen har tatt imot mye folk fra byen til Guvernøren. Begynner rolig
Første episode begynner rolig og med stor idyll, men så blir det litt spenning, blod og gørr etterhvert. Man er jo svært vant til at zombiene truer gruppen. Denne gangen får de virkelig gjennomgå i et kjøpesenter når det plutselig bryter ut zombiekaos under handlerunden. Og i episode to slipper får vi se hvor sårbar mennesker er når en zombie går løs i fengselet på nattestid. Pesten kommer til fengselet
De finner ut at det ikke bare er de som blir bitt som blir zombier. Man kan også få sykdommen på andre måter. Her får teamet nok å stri med når de skal håndtere en pest som sprer seg raskere og hissigere enn de hadde håpet på. Litt traust begynnelse
I begynnelsen er jo handlingen litt gitt. Min bedømming av de første episodene er at det hele åpner litt tregt. Det e rikke samme 'driven' over begynnelsen på sesong fire som det var i sesong 3. Man føler man har sett det meste fra før av i denne serien gjennom de tre ulike foregående sesongene, men så skjer det noe som rokker ved alt. Da blir det igjen slik at man har hovedvekt på overlevningsdramaet. Selvsagt får man også sin dose med zombier og man blir raskt herdet for blod og gørr i denne serien da det innimellom er så mye av det. Tar nye veier underveis
Gjennom alle sesongene av Walking Dead har serien spilt på nye momenter. I første sesong fikk vi en fin og dramafylt start på det hele med øyeblikk av pulserende spenning og 'gore'. I andre sesong ble det hele dratt veldig ned i intensitet og det ble flere episoder, mindre zombier og mer overlevelse. Etter den litt trauste andre sesongen klinket man til med en tredje omgang av Walking Dead med mye spenning og action som knapt føltes kjedelig et minutt. Nå i fjerde sesong begynner man roligere igjen og men så tar ting nye veier etter hvert. En del spenning
De to første episodene av sesong fire starter ikke helt så bra som jeg hadde håpet på. Livet er liksom litt for trygt og lett, men så begynner det heldigvis å snu litt og da blir det hele litt mer interessert. Serien er avhengig av en viss nerve for å fungere helt etter hensikten. I episode tre går intensiteten litt opp. Zombiene blir flere og vår gruppe må jobbe tettere sammen for å bekjempe dem. Man har klart å få tilbake litt av den samme spenningen som man hadde med zombier i når man møtte våre venner i første sesong. Men det er ofte litt for langt mellom spenningsmomentene i denne fjerde sesongen. Men det er i alle fall mer spenningsmomenter i episodene, selv om mange av dem ikke akkurat kommer som lyn fra klar himmel. Skuespillet fungerer
Skuespillet er stort sett bra. Spesielt Andre Lincoln i front gjør en solid rolleprestasjon. Her får han vist at han mestrer flere lag hos sin rollefigur som har vært igjennom så mye død og fordervelse. For noen er kanskje Rick litt for ordentlig og kjedelig, men han er en ekte helt og en god leder for gruppen. Vi får også se at selv han an gjøre feil, og det bygger opp rundt det menneskelige aspektet med serien. Mye zombier
For de som vil se mye zombier, får man altså mye å glede seg over. Her får man mer zombier enn noensinne og effektene er igjen gode. Det er bra variasjon i zombiene og nesten ikke noen ser like ut. Det ser ekte ut når våre venner 'slasher' zombiene og kløyver og penetrerer hjernene deres. Dette blir det selvsagt mye blod og gørr ut av også. Guvernøren er tilbake
Episodene er litt vekslende hvor mye action og spenning de har. Noen episoder er mer i dramasegmentet og det føles ikke like gøy. Episode seks er en slik episode der alt er tonet veldig ned og vi får et innblikk i livet til Guvernøren. Det blir litt for åpenbart at man skal få et mer nyansert bilde av Guvernøren i dette møtet, men jeg synes personlig at det man får ikke passet helt inn i sesongen og det hele drar man litt ut av settingen. Denne sidehistorien føles litt tafatt og det er litt rart å være borte fra Rick og gjengen i to hele episoder og litt til. Man mister der litt av flyten i serien. Jeg synes man kunne gitt seg med denne bitre guvernøren som vi egentlig fikk nok av i forrige sesong. Man skulle helst bare skulle ryddet av veien i sesong 3. Oppgjørets time
I episode åtte snur dramaet litt og konflikten bygger seg opp igjen. Herfra lurer man om man får det store oppgjøret mellom Rick og hans gruppe og Guvernøren. Det som i alle fall er sikkert er at dette blir den mest spennende episoden til nå og markerer en fin slutt på den første halvdelen av sesongen og løser litt opp i den satte settingen som har vært i det trygge fengselet. Med andre ord bølger spenningen litt frem og tilbake. Etter denne episoden blir ting helt snudd på hodet. Michonne tilbake til gamle takter
Det er kult å se rollefiguren Michonne komme tilbake til gamle takter etter hvert. Hun var dødelig kul i begynnelsen av sesong tre, men forsvant litt i mengden i begynnelsen på sesong fire. Mot midten av sesongen kommer hun mer til sin rett. Rick sin sønn Carl kommer også mer til sin rett mot midten av sesongen. Han viser seg dog å være mer irriterende enn underholdende og surmuler når Rick forsøker å avgjøre hva som er best for dem. Carl vil bare klare seg helt selv og er like sta som faren, men han får kjenne på kroppen at man ikke tuller med farer. Hans tenåringsaktige oppstanasighet er det som irriterer mest. Vi får også se litt mer av alle de kjente og kjære rollefigurene som vi liker å bruke tid med.
Folket splittes
Det er en utfordring at det blir kaos og folka splitter opp i serien. For noen blir det kanskje litt vanskeligere å følge hver og en av rollefigurene, selv om dette betyr at vi får mer tid med dem slik at de ikke forsvinner så mye i mengden. I episode 11 begynner det å dannes flere grupperinger og det blir ulidelig spennende når folk braker sammen. Denne episoden var min personlige favoritt i sesongen, selv om sesongfinalen også var solid.
Vekslende spenning
Den første delen av sesongen går seg litt fast, derfor er det gledelig at andre halvdel gjør det hele interessant igjen. Det er svært vekslende hvor spennende hver episode er, men mot slutten føler man at man har vært med på noe. Serien har endret seg litt igjen. Den første halvdelen føles dog som den svakeste. Jeg føler at man kommer mye tettere på karakterene nå som vi får dem i større doser gjennom en episode istedet for at de deler plassen med alle de andre. Slutten er bedre enn i sesong 3
Det blir en spennende slutt på det hele som man ikke hadde luktet midtveis. Det er ikke før de siste episodene man merker at det er en rød tråd gjennom serien og de individuelle historiene veves sammen. I denne sesongen blir ting bare bedre og bedre jo lenger man kommer ut i sesongen. Handlingen var ikke så gitt som i den actionfylte sesong tre, der det bare var to fraksjoner. Her får man flere grupper og konfrontasjoner som kan lede i fordervelsen. Man kommer tettere inn på folk og man merker hvem som er råtne epler og hvem man virkelig kan stole på. De har jo alle en agenda, og den er å overleve lengst mulig, men det er mange taktikker for å nå målet. Alt i alt så likte jeg denne sesongen ganske godt. Nå gleder jeg meg faktisk til neste sesong for å se hvor serien da tar oss. |
4.8 av 6
