Anmeldelse:
Jeg husker når The Walking Dead begynte å gå på tv. Alle var i harnisk, for nå var det endelig en zombie tv-serie som skulle være bra. Den er basert på tegneserien skrevet av Robert Kirkman og tegnet av Tony Moore og Charlie Adlard. Derfor var det også mange som mente at dette gav tv-serien kredibilitet. Det faktum at serien ble utviklet av ingen ringere enn Frank Darabont gjorde ikke forventningene for dette særlig mindre. Jeg husker at jeg likte veldig godt første episode av sesongen, og at kvaliteten forringet seg deretter. Serien var plaget av dårlige skrevne karakterer og litt mye unødvendig drama. Det hjalp heller ikke at kvinnekarakterene var dårlig utviklet, og bortsett fra Andrea (Laurie Holden), var det ingen av de som var kapable til å forsvare seg selv. Hvorfor gjøre det når man har store sterke menn rundt seg? (jeg rister i alle fall på hodet) Jeg fortsatte likevel å se på det fordi det var såpass spennende og underholdende. Dessverre var serien plaget av altfor å være altfor stillestående og man følte aldri noe momentum i henhold til at det var en zombie apokalypse rundt dem. Jeg skjønner at fokusen lå på karakterene, men når de i utgangspunktet ikke var så interessante (i hvertfall på dette tidspunktet) så var ikke dette spesielt minneverdig for min del. Så kom sesong to og jeg ga nesten opp. Jeg begynte på den igjen en god tid etterpå, og da skjønte jeg egentlig hvorfor jeg hadde gitt meg. Likevel fortsatte jeg. Hvorfor, spør du kanskje? Akkurat den biten er litt vanskelig å forklare, men jeg skal gjøre et forsøk. Sesong to var veldig stillestående da nesten alt som skjedde foregikk på en gård. Karakterene hadde også blitt verre og da spesielt kona til Rick Grimes (Andrew Lincoln), Lori Grimes (Sarah Wayne Callies), som ikke gjorde kvinnesynet noe særlig bedre. Selv om jeg aldri var noen stor fan av Andrea så var hun i hvertfall villig til å lære å beskytte seg istedenfor å følge Loris råd om å "gjøre en kvinnes arbeid". Jeg kan ikke si noe på hvordan disse karakterene er i tegneserien. Men hvis dette er representasjonen av kvinnen man ønsker å fremstille, så må man nesten begynne å titte på hvilket årstall vi lever i. Jeg skal dog ikke rote meg bort i en større diskusjon om kvinnens rolle i tv-serier, det får blir en annen gang. Selv om disse elementene trakk sesongen ned var det noe med interaksjonen mellom karakterer som ikke hadde hatt noe med hverandre på det punktet, spesielt Carol Peletier (Melissa McBride) og Daryl Dixon (Norman Reedus). Dette og den "moralske" kampen mellom Rick og Shane Walsh (Jon Bernthal) gjorde at det var verdt å se likevel. Sesong tre så lenge ut som et lyspunkt i en heller mørk affære, men dessverre klarte den heller ikke å leve opp til det den startet. Jeg var derfor veldig spent i overgangen til det fjerde kapittelet. Som du kanskje forstår ble jeg positivt overrasket over hvor bra den er.
Ny retning
Siden sist har tv-serien igjen skiftet sjef fra Glenn Mazzara til Greg Nicotero. Selv om jeg syntes Mazzara gjorde en god jobb med å holde momentumet opp i begynnelsen av sesong tre, ble det hele ruinert av dårlige kvinnelige representasjoner og en antiklimatisk siste del av sesongen. Nicotero derimot starter sesongen på et veldig sterkt nivå og mer eller mindre holder seg der hele veien gjennom. Selvfølgelig stopper det opp noen steder, og andre uforståelige ting skjer; men i det store og det hele har han et jerngrep på det narrative og karakterene. Det blir gitt mer plass til karakterene å utvikle seg, i form av sentrerte episoder. Samtidig er produsentene flinke til å ispe dette med action og generell underholdning. Spesielt er det flere kvinner som tar hovedsete i begynnelsen av og slutten av sesongen. Hva dette går i, kommer jeg inn på etter hvert. På slutten av sesong tre så vi The Governor (David Morrisey) gjøre et mislykket angrep på fengslet hvor våre helter skanset seg. Rick, Michonne (Danai Gurira), Daryl og Karen (Melizza Ponzio) ser sitt snitt til å hevne angrepet men avslutter i det de ser hva som har skjedd med Andrea. Etter alt roer seg ned tar Rick og gjengen hans inn resten av innbyggerne i Woodsbury. På begynnelsen av sesongen er alt mye fredligere og man ser en større arbeidsfordeling. Denne freden varer ikke lenge og nye utfordringer venter dem i form av sykdom, dypere karaktrekk og kulminerer i tragedier og leten etter nye håp. Mye av sesongen blir brukt til å utforske forholdene mellom de ulike menneskene ved fengslet. Man tar også et oppgjør med hvem disse karakterene var før zombie apokalypsen ble et faktum. Dette fører til en mye mer introspektiv sesong enn The Walking Dead noen gang har gjort. Vi stifter igjen kjennskap med Maggie Greene (Lauren Cohan), Glenn Rhee (Steven Yeun), Carl Grimes (Chandler Riggs), Hershel Greene (Scott Wilson) Beth Greene (Emily Kinney), Tyreese (Chad L. Coleman), Sasha (Sonequ Martin-Green). Noen nye fjes er det blitt gjort plass til også, Bob Stookey (Lawrence Gilliard Jr.) og Tara Chambler (Alanna Masterson).
Apokalypsens helter og fiender
Rick begynner sesongen som en mann tydelig plaget av det som skjedde i sesong tre. Hans rolle er mye fredeligere og foretrekker å dyrke mat istedenfor å være de andres leder. Jeg har bemerket meg at flere synes hans utvikling i sesongen er frustrerende å se på. Jeg synes tvert i mot den er veldig tro mot det som skjedde i sesong tre. Han mistet sin kone Lori og fikk et nytt familiemedlem som hun fødte like før hun døde. Siste del av sesong tre viste en Rick som ikke hadde helt tak på realiteten. Dette er delvis tilfelle for fjerde sesong også, men han har funnet metoder som gjør at han takler det bedre. Dette har dessverre noen baksider og hans handlinger fører til uante konsekvenser som han selv ikke er klar over. Jeg synes Lincoln takler brasene og han maler karakteren på en linje mellom det frynsete og usedvanlig rolighet som er i ferd med å eksplodere hvert sekund.
Carol er en karakter jeg ikke har tenkt så mye over etter hvert som jeg så serien. I begynnelsen var hun fortapt i et klisje forhold med en voldelig ektemann. Etter han døde hadde hun bare datteren sin å passe på. I første episode av sesong to forsvant datteren for å senere bli funnet som en zombie. Hun knyttet et nærere forhold til Daryl i løpet av sesong to som utviklet seg videre i sesong tre. Dette forholdet har tydeligvis gjort noe med Carol, for i det fjerde kapittelet er det noe absolutt fascinerende med denne karakteren. Hun har blitt mye mer pragmatisk og er i større stand til å passe på seg selv. Hun tar noen avgjørelse som ikke sitter helt rett med Rick. Det er mulig dette var unødvendige handlinger, men hun tenker på gruppens velferd fremfor alt annet. Denne atferden og forandringen bryter McBride ut av sitt skall og gir oss seriens sterkeste kvinne; som verken klager eller er ubestemmelig i sine handlinger.
Karakteren Daryl var aldri noen stor favoritt her i gården. Men etter hvert som serien skred frem ble han en mer verdifull del av gruppen. Jeg liker spesielt hans transformasjon fra sint til stoisk som bare er ute etter å beskytte gruppen. Denne pragmatikken viser han til den store gullmedaljen i sesong fire. Jeg er spesielt glad i hans interaksjoner med Beth i siste halvdel av sesongen, som er dyrebar i henhold til hans utvikling. Daryl kan virke litt overmåtelig barsk i alle hans interaksjoner. Heldigvis myknes han opp i løpet av sesongen og viser at han også kan forandre seg. Reedus tilnærming til karakteren er uensartet og maler han i et variert lys.
Beth har aldri spilt noen stor rolle i The Walking Dead, så jeg er veldig glad for at hun endelig får slått ut sine vinger. Tidlig i sesongen viser hun seg som en person som kan tolkes i et ufølsomt lys. Men det er å tolke henne feil, hun er bare pragmatisk i forhold til situasjonen de er i. Dette utvikler seg videre i siste halvdel av sesongen, hvor hun viser seg å være mer kapabel enn gruppen og vi seere tror. Hun får blant annet Daryl ut av sitt skall etter en tragisk hendelse. Dette selv om det er hun som burde sørge. Det viser hvor sterk hun kan være på vegne av andre. Kinney er nok den svakeste av skuespillerne. Likevel utvikler hun seg i takt med karakteren og det er tydelig at hun også fortjener å være i søkelyset.
Maggie og Glenn har lenge vært et favorittpar hos meg da begge viste i sesong to og tre at de kan passe på seg selv. Problemet med dette paret er dog at det var litt mye drama i nevnte sesonger. Dette er heldigvis helt fjernet til fordel for andre bedre elementer. Selv om Maggie virker å få en mer marginalisert rolle i begynnelsen av sesongen er hun fremdeles en av de mer fremtredende kvinnene i dette kapittelet. Dette er spesielt i episodene Infected, Isolation og Internment. Glenns rolle i disse episodene er mer den som skal bli reddet, og jeg liker godt at serien endelig snur ting litt på hodet. Ellers i sesongen får disse to ikke så veldig sentrale roller. Det er vanskelig da det er så mange karakterer. At de ikke får det, er egentlig ikke så problematisk da andre tidligere karakterer som ikke har vært i fokus er nå på plass. Yeun og Cohan bringer serien en nestekjærlighet og varme The Walking Dead så sårt trenger blant alle de gråelige tonene.
Sønnen til Rick utvikler seg i takt med serien, og jeg er stor fan av vendingen han tok i sesong tre. I denne sesongen tar han en mer tilbaketrukken rolle, og da spesielt i første del av sesongen. På slutten av forrige sesong skjøt Carl en gutt som ikke var bevæpnet. Dette får konsekvenser for hans rolle i dette kapittelet. Faren hans sliter med å finne ut sønnens rolle; først og fremst fordi han vil at han ikke skal innta den rollen han selv har. Det Rick ikke forstår er at Carl allerede har inntatt denne rollen og tar avgjørelser for å forsvare gruppen. Du kan sammenligne Carl med Carol, to karakterer som er villig til å gjøre det man må for å sørge for at de andre overlever. Riggs blir bare bedre og bedre hver sesong, og selv om han ikke er den største skuespilleren gir han karakteren sin en særegen nerve.
Hva kan man si om Michonne? Jeg var veldig spent på hennes inngang i sesong tre da de fleste på internett skrøt hennes tegneserieversjon opp i skyene. Hennes inntreden i sesong tre likte jeg men etter hvert tenderte hun mot å ta en del dårlige avgjørelser. Ikke at dette er noe problematisk i seg selv. Problemet var at på dette tidspunktet hadde vi fått flere kvinner som gjorde flere dårlige avgjørelser (ja jeg ser på deg Lori). Heldigvis endrer dette seg i sesong fire og Michonne får mer å gjøre. Vi får også vite mer om henne og vi får en Michonne med en glød og giverglede. Det jeg liker mest er at vi får se at hun ikke er så tøff som hun virker på overflaten. Hun har tydelig et skjold som beskytter henne. I hennes flotte interaksjoner med Carl kommer dette frem og de bonder. Guriras oppløftende skuespill bidrar til å selge dette. Samtidig ligger Michonnes depressive lune å murer under overflaten.
Hershel har ikke vært den sterkeste karakteren i The Walking Dead. Selv om han fikk rom for å utvikle seg i sesong tre, var det likevel noe som manglet. I denne sesongen får han utfolde seg enda mer og er spesielt stor hjelp til Rick. Deres forhold har alltid vært veldig fascinerende å se på, og jeg er glad for at dette ikke blir underspilt her heller. Wilson sine ferdigheter slipes enda mer og leverer strålende spill i Infected, Isolation og Internment. Spesielt sistnevnte får han vist skikkelig hva han duger til og episoden er en maktutøvelse over hvordan karakterutvikling skal utspille seg.
Gillard Jr. gjør et sterkt inntrykk med karakteren Bob. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle synes om han til å begynne med. I siste halvdel av sesongen får vi vite mer om han og hans interaksjoner med Maggie og Sasha er gull verdt. Sasha og Tyreese for også større roller i denne sesongen. Kanskje ikke så rart, da de ble med i slutten av forrige sesong. Tyreese blir uforventet teamet opp med Carol og deres kjemi viser seg å ikke være forstyrrende. Gode tilskudd til en eller godt sammensnekret sesong.
Sterk men antiklimatisk
Jeg synes sesong fire av The Walking Dead er en veldig sterk sesong. Jeg har allerede nevnt en del av disse grunnene, nå ønsker jeg å gå litt mer i dybden på dette. Hvis du ikke vil bli røpt for det som skjer i første halvdel av sesongen så bør du hoppe til avslutningen min. Tidlig i sesongen blir Carol etablert som en veldig viktig karakter. Som jeg nevnte tidligere har hun aldri hatt en stor rolle i serien. Hun viser en særdeles pragmatisk holdning til det som skjer rundt henne. Carol har blitt minst like viktig som Rick, og i så måte må dette til da han har blitt mer passiv. Dette gjør at rollene skifter litt i henhold til hvordan fordelingen har vært. Jeg synes dette funker særdeles godt da Carols utvikling gjennom serien, selv om hun har til tider blitt marginalisert, er såpass godt sammensnekret at jeg tror på det. Jeg er derfor verken overrasket eller synes hun går utenfor karakterens fastlagte rammer. Grunnen til at hennes karakter har blitt såpass tredimensjonal er alt hun har gjennomgått pluss at hun har blitt grundig påvirket av Daryl. Selv om det er mann som har hjulpet hennes karakterutvikling vil jeg ikke si at hun blir på noen som helst måte definert gjennom dette forholdet. En av problemene med hennes karakter dog er noe hun gjør i begynnelsen av sesongen som fører til at hun skilles ad fra de andre. Istedenfor å bygge videre på dette og se hvordan det går med henne blir hennes videre reise dyttet vekk for at de andre skal utvikles. Dette er for så vidt ingenting i veien med, men jeg synes det er litt påfallende at først når Carol blir interessant så må hun dra fra de andre.
At Carol reiser gjør at andre karakterer som Beth og Maggie får mer plass. Dette er kanskje den eneste styrken med at hun må dra. Maggie er ganske marginalisert i begynnelsen av sesongen, men heldigvis får hun igjen mer plass. Hun driver med andre ord fortellingen like mye fremover som hennes motpart Glenn. Sistnevnte blir mer eller mindre noen som må reddes, og jeg synes det er bra at rollene blir reversert. Beth har hatt en ganske takkløs rolle hele serien gjennom. I sesong to holdt hun på å ta sitt eget liv og etter dette var hennes rolle ganske marginalisert. I begynnelsen av sesongen er hun ganske sterk, men er likevel delegert til barnepasser. Hennes interaksjoner med de andre blir hennes rolle å fortelle de andre hvordan de skal oppføre seg under apokalypsen. Hun inntar med andre ord en morsrolle både for datteren til Rick og gruppen i sin helhet. Dette fører til at når det skjer en tragedie i midten av sesongen må hun holde motet enda høyere oppe. Her tar hun på mange måter over rollen til Carol; og da spesielt i henhold til Daryl. Deres interaksjoner er dyrebare og blir et av de mest fascinerende dypdykkene i løpet av fjerde sesong. Beth prøver så godt hun kan å bryte inn i skallet til Daryel. Han gjør det ikke lett for henne og begynner nesten å oppføre seg som sin far. Her viser Beth sin styrke med å holde ut til hun klarer å bryte inn. Daryls verden kommer aldri til å bli den samme. Sesong fire vinner mye på karakterutvikling og interaksjoner mellom disse individene. Jeg synes det fjerde kapittelet, til en viss grad, finner den gylne middelvei mellom å ta det rolige - og dykke dypere i karakterene - samtidig som at den vet å bruke hyppig fortellerstruktur når det er nødvendig. Dessverre er det ikke alt som henger på greip.
The Governor kommer tilbake i midten av sesongen, og til å begynne med ser det ut til å være verdt det. Han møter en familie som han bindes sterkt opp mot, bestående av Lilly Chambler (Audrey Marie Anderson), allerede tidligere nevnt Tara Chambler, Meghan Chambler (Meyrick Murphy) og David Chambler (Danny Vinson). I forhold til sesong tre stifter vi bekjentskap med en nedbrutt og tydelig depressiv The Governor. Live Bait viser oss en karakter som kan forandre seg og har nestekjærlighet. Jeg er alltid for at karakterer skal forandre og utvikle seg. Jeg vil ikke nødvendigvis at alle onde karakterer skal bli gode. Det kan se ut som The Governor er på vei dit, men fordi manusforfatterne ikke helt tørr å gjøre noe annerledes går de en tynn linje mellom en karakter som på noen måter har forandret seg men samtidig innehar de samme grusomme egenskapene. Jeg kan sette pris på kompleksitet i en karakter. Problemet oppstår når man fokuserer så voldsomt på en karakter, i dette tilfellet The Governor i to episoder, for så å avslutte det hele på måten det blir gjort i Too far Gone. Her avsluttes første del av sesongen slik den egentlig burde ha gjort i løpet av forrige sesong. Ikke nødvendigvis verbatim, men likefullt er det noe rått og eksplosivt med det hele. Jeg liker måten det blir gjort på, men det jeg ikke liker er måten det ble satt opp på. Det gjør hele fortellingen til The Governor Live Bait til Too Far Gone ganske poengløs. Jeg skal ikke røpe det som skjer. Bare la meg si det slik: Det føles som en håpløs tragedie som kunne vært så mye mer. Hele oppbyggingen av The Governor i to episoder var ganske fascinerende. Det er bare så synd at det hele vaskes ut i en poengløs affære.
Siste del av sesongen er mye bedre enn første halvdel. Det er dog synd at avslutningen ikke holder helt mål. Det virker som manusforfatterne fokuserer så mye på å utvikle karakterene at de glemmer helt hvor de er på vei hen. Oppbygningen og konklusjonen er litt lettvint da mye av fokuset blir på sette opp hvordan neste sesong skal starte. Dette fokuset har altfor mange serier. De blir så innsnevret i dette at de ikke klarer å avslutte sesongen på en god nok måte. Det er ikke det at jeg vil at sesongen absolutt skal slutte med at manusforfatterne løser opp alle de innviklede trådene. Det bare føles som sesongen slutter på nestsiste episode og at de kanskje hadde trengt en episode til for å forløse konflikten litt mer. Likevel vil jeg ikke si at noe av dette ødelegger det som kommer før. Siste halvdel vinner på meget godt karakterutvikling som nok vil spille en stor rolle i neste sesong. Antiklimatisk apokalypse? Nei det vil jeg ikke si. På grunn av den gode blandingen mellom karakterutvikling, spenning og underholdning gjør dette til den beste sesongen av The Walking Dead. Kvinnekarakterene som har vært et problem i de tidligere sesongen virker nesten å bli ryddet helt vekk. Istedenfor får vi flere sterke kvinner i form av Carol og Beth. Håper serien bygger videre på dette og får en mer helhetlig miks av karakterene. Slutten på sesongen viser at dette kan være tilfellet. Jeg gleder meg til fortsettelsen. |
4.8 av 6
