---

Terningkast:


Ingress:

Rick Grimes og gruppen som har fulgt ham i tykt og tynt kom i forrige sesong til det de trodde var det ultimate fristedet. Dessverre for dem var det som ventet dem en meget mørk og makaber affære. Det viser seg at byen som en gang var et fristed har blitt nådeløst overfalt igjen og igjen. De som styrer nå kjører et strengt regime og slakter alle som kommer til byen som kveg. Uten hjelp utenfra er Rick og gjengen så godt som døde i møtet med byregimet, men hjelpen kommer og denne dyre lærdommen gjør noe med Rick og gruppen når de igjen går ut på vandring for å overleve...

Anmeldelse:

Mørkere åpning
Selve overlevningsgrøsseren er passe spennende og skummel. Serien gir for min del et mildt ubehag som noen ganger forsterkes. Sesongåpningen er overraskende brutal. Her får vi blant annet se folk som kaldblodig skjærer over strupen på folk så blodet fosser. Vi får se at ‘fienden’ parterer kropper med sirkelsag. Det blir også tid for litt kannibalvirksomhet. Men selv om sesongen åpner mørkt, kommer det håp og bedring for gruppen etterhvert. I tillegg får vi som vanlig også hyppige zombiedrap. Våre helter er gode på alle slags våpen og vet at selv om zombiene er enkle å drepe i en situasjon, kan de i neste øyeblikk ende i døden ved den minste feil.

Stofamilien til Rick
Gruppen til Rick lever som en storfamilie der alle passer på alle. Hvis noen truer familien så slår man hardt tilbake. Det også selv om andre enn zombier må bøte med livet. Når man lever i et samfunn der den sterkeste har rett, så er det ekstra viktig å ha kontroll. Selvsagt har også Rick og kompani den hårfine etikken på plass, slik at de fremstår som gode mennesker. Vi følger dem i tykt og tynt og skjønner deres valg. Av nye filmilemedlemmer følger vi blant annet en prest som ikke har det helt godt med seg selv.

Begynner bra og blir bedre utover
Når trådene fra forrige sesong er ute av bildet, løftes denne sesongen virkelig. Helt i starten følte jeg at dette kom til å bli en typisk sesong der problemer repeterer seg litt innimellom. Men sesong føles mer moden enn de foregående. Man skal på død og liv ikke tviholde på alt det ‘gamle’ daukjøttet. Serien flytter seg over i et nok et nytt spor. Det går noen episoder mot slutten der alt virker mer som harmoni før igjen det tårner seg opp igjen med farlige konflikter. Her blir vi kjent med en masse folk bare for noen episoder. Noen ser vi igjen mens andre forlater oss nesten like kjapt som de sa hallo. Dette virker også mer naturlig enn at man skal holde på i det vide og det breie med nye rollefigurer som skal beholdes lenge nok til å skape elementer i spenningen. Jeg liker at det her er litt mer fiffig måte å involvere rollefigurene med hverandre på. Jeg liker at man skaper nye farer som raskere blir nedkjempet enn før.

Bedre enn de foregående sesongene
Jeg husker godt hvordan første sesong av Walking Dead trollbandt meg. Jeg så nesten hele den første småkorte sesongen uten pause. Da kom zombiene i hopetall i byen og man følte at alt var superspennende. Slik er det også i denne sesongen. I tillegg føler jeg at man også har tatt handlingen til et nytt nivå. Ihvertfall forhold til de underholdende men mindre troverdige sesongene (3 og 4), der rollefigurer og historie fremsto litt tegneserieaktig. Det tar noen episoder før man kommer skikkelig under huden på denne femte sesongen, men når man gjør det føles dette helt supert. Manuset er mye bedre enn på de foregående. Det blir nye handlingsspor og en masse kryssende veier å følge. Alt syes mesterlig til sammen mot slutten. Til noen tider føler man det kan bli litt oppstykket å følge mange spor, men når hensikten med dette kommer til syne er man dypt takknemlig for nettopp dette.

Gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden
Det er ofte masse forskjellige drømmesamfunn i serien som viser seg å være helt annerledes enn de ser ut til å være. Ofte blir søken etter drømmen dyrekjøpte erfaringer. De har sine harde stunder, men livet går videre. Noen dør og andre fortsetter kampen. De sterkeste overlever i grupper. Man må alltid være på vakt hele tiden. Rundt hver sving kan det lure en fare som kan felle deg. Man føler med rollefigurene i deres evige kamp for å holde seg i livet. Det gjelder å tilpasse seg best mulig også til grønnere gress som kan være fatalt. Det viser seg at i en slik verden er håp svært viktig, og man mister det kan det være vanskelig å fokusere.

Konklusjon
Denne femte sesongen byr på en fin utvikling. Jo mer man kommer inn i sesongen jo mer godfølelse får man. Jeg likte denne sesongen særdeles godt. Føler at fremstillingen av handlingen er mer slik jeg tror den ville vært i et slikt samfunn. Det blir mindre cowboy og mer realisme i sterk kontrast til Guvernøren og Merle i sesong 3. Det er nok av spenningsmomenter. Farene kommer i form av masse zombier eller mennesker som krysser hverandres territoriumer. Produksjonskvaliteten er også veldig høy på denne serien og det virker ikke som om man har spart på noe. Slutten er også mye bedre enn de foregående sesongene og danner et interessant utgangspunkt for en ny æra for Walking dead.