James Cole er en ensom tidsreisende fra år 2033. Han blir sendt tilbake i tid for å løse en gåte som kan redde hans folk, eller han kan bli gal. Vi får vite at en mann forteller i 1990 at i 1997 vil 5 milliarder mennesker dø av et dødelig virus. De som overlever vil forlate Jorden. Og det gjør at dyrene skal herske på nytt. Coles oppgave er å ta en prøve av viruset slik at forskere skal forsøke å utvikle et botemiddel. På veien møter han en vakker psykiater og en riv ruskende gal pasient. Kappløpet er i gang og Cole leter etter armen kalt ‘12 Monkeys’...

Fangen som blir sendt tilbake i tid
Alt åpner med bilder av noen barneøyne som ser at en voksen mann med våpen blir skutt mens han løper nedover gangen på en flyplass. En dame i rød kjole skriker nei imens hun kommer strømmende til for å bøye seg over den skutte mannen i fortvilelse. Etter det glir man raskt over i en fange ved navn James Cole som våkner opp i sin lille celle som minner mer om et lite bur. Han blir plukket ut som ‘frivillig’ og blir hentet fra buret sitt. Han blir svøpt i en smittefri drakt med oksygentilførsel. Han kommer opp på jordoverflaten der det er full vinter. Han møter på en bjørn, diverse dyr og insekter på veien. Cole fullfører oppdraget sitt og kommer ned under jorden igjen før han spyles ren for smitte. Han blir tatt imot av forskere som vil bruke ham. Like etter får Cole vite at han er kommet tilbake til 1990.

Begynner litt uklart
Filmen forklarer ikke så mye underveis. Det blir derfor opp til seeren å vurdere det man ser og opplever gjennom filmen. Første gang jeg så denne filmen i tenårene, må jeg si at jeg ikke fikk med meg alle detaljene rundt helt hva som skjedde. Men det er jo slik regisør Terry Gilliam liker det. I alle hans filmer må man bruke hodet litt for å skjønne seg på hva som virkelig foregår. I ‘Twelve Monkeys’ blir man bare presentert for flere tider uten å vise hvordan man forflytter seg mellom dem, dette er litt smårart i begynnelsen, men man vender seg til filmens rytme og stil underveis. Man lurer også på innimellom ting er ment seriøst eller at dette bare er del av en syretripp.

Tidsreisende på galehus
Jeg digger begynnelsen på filmen. Terry Gilliam leker med oss som seere. Vi vet ikke helt hva denne filmen egentlig går ut på før en god stund inn i filmen. Dette er svært annerledes sci-fi. Alt er svært kreativt presentert. Manuset er veldig spesielt for å si det mildt. Det å putte en tidsreisende inn på et galehus i 1990 for så å forsøke å forklare hvor han kommer fra er ganske rart og litt interessant også. Hva om det virkelig er tilfelle? Ville du trodd på James Cole? Det er heller ikke lett å utføre et oppdrag når man er dopet ned av medisiner. Man kan bli gal av å oppleve mindre rare ting enn dette.

Ny måte å presentere tidsreiser på
‘Twelve Monkeys’ omhandler tidsreiser på en ganske fiffig måte. Her er det ikke om å gjøre å endre fortiden, men å observere den for å kunne lage en bedre fremtid. Fortiden er med andre ord historie og man kan ikke endre den. Dette er en ganske smart og fiffig tidsreisebetraktning. Det visuelle er også svært godt gjennomført. Alt flyter inn i samme stil som filmskaper Terry Gilliams tidligere filmer.

Skuespillet er fremtredende i filmen
Filmen fikk mye oppmerksomhet da den kom i 1995. Mye av grunnen var nok at både Bruce Willis og Brad Pitt, som spilte i filmen, var to heite navn i Hollywood på denne tiden. Begge to spiller svært stødig. Bruce Willis gjør en av sine beste rolleprestasjoner gjennom karrieren og Brad Pitt er en minneverdig ‘nut case’. Madeleine Stowe er også strålende som den vakre psykiateren, og vi får andre kjente fjes som Christopher Plummer og David Morse.

Konklusjon
Filmen er et sant mesterverk og er en av Terry Gilhams beste filmer i karrièren. Alt er så herlig kunstnerisk satt sammen at man fryder seg til tider. Handlingen begynner litt grøtete, men blir mer og mer klar etterhvert som filmen skrider fremover. Man får også en meget rar kjærlighetshistorie i filmen. Handlingen som begynner som det reine nonsens vokser i gjennom hele filmen og mot slutten er det bare å ta av seg hatten å applaudere. Det er også kult å få alle de herlige populærkulturelle referansene som filmen er full av med alt fra musikk til kjente filmer som Fuglene fra Hitchcock. Mot slutten sitter man nesten med hjertet i halsen og bare ønsker å se hvordan dette virkelig vil ende, selv om man får litt hint og pek underveis. Gledelig med filmer som får en til å tenke underveis og etterpå.