Filmen begynner med forfatter Mary Shellys bakgrunn for å skrive sitt livs mesterverk (Boken Frankenstein, som denne filmen baserer seg på). Shelly forsøkte å skape en historie som skulle tale til naturens mystiske redsler og vekke litt thrillende grøss i oss. Hun ville skrive noe som fikk leseren til å heve pulsen og se rundt seg. Shelly skapte med Frankenstein det som vi i dag omtaler som den mest kjente monsterfortellingen i verdenshistorien.

Det hele begynner ved slutten på 1700-tallet. Revolusjon og vitenskaplige fremskritt står klar til å innta verden. Disse fremskritt vil bringe verden inn i en ny tidsalder og utgjøre et voldsomt skifte. Lysten på kunnskap hadde aldri vært større. Blant pionerene finner vi Kaptein Robert Walton. Han er besatt med å nå Nordpolen og seiler ut på en oppdagelsesferd for å nå sitt store mål, men på reisen dukker det opp en uventet historie om en forsker og hans fryktelige historie om å nå dit ingen før ham har vært.

Vi befinner oss i Nordishavet i 1794. Sjøen herjer med seilskipet og vinden og regnet pisker mannskapet i ansiktet. Seilet revner og skuten begynner å få det tøft i stormen. Plutselig dukker det også opp en annen fare i farvannet. Skuten har kursen rett mot et isfjell og de mister en mann i sammenstøtet. Snart kommer også en annen fare snikende. Havet rundt dem begynner å fryse og snart blir skuten en del av drivisen. Kaptein Robert Walton tenker ikke å gi opp selv om han møter litt motstand og nå må mannskapet forsøke å holde varmen så best de kan i de ugjestmilde omgivelsene på vei mot Nordpolen.

Plutselig hører de et brøl i det fjerne. Det er noe eller noen der ute i isødet. Like møter de på en mann som beordrer dem å samle sammen sitt mannskap å følge etter ham. Dette er ikke Walton med på. Han sender hundene ut for å lokalisere hva som venter dem der ute. Like etter blir hundene knertet av en skapning der ute på isen. Mannskapet blir litt redd når de hører skapningen ule i det fjerne. Det er da kapteinen får hele forhistorien til mannen de møtte på isen som bærer navnet Victor Frankenstein.

Denne filmen følger boken mye tettere enn de foregående filmatiseringene av Frankenstein. Man får også litt fri tolkning av forhistorien til Frankenstein. Som i boken, så er alt langt i fra bare lykkelig. I det moren hans dør, velger han å vie livet sitt til forskning for å forsøke å oppheve døden. Etter å ha lest boken føler jeg at dette faktisk er en ganske interessant filmatisering. Om du elsker det boken har å tilby er denne filmatiseringen et 'must' å få med seg. Man igjenopplever virkelig den stunden man hadde når man leste denne litt snodige monsterfortellingen. Når man lager film, så tar man seg også litt kunstneriske friheter. Vi får med de noen avstikkere fra boken og nye vrier på hvordan man presenterer ting, blant annet i kjærlighetshistorien mellom Frankenstein og Elisabeth.

Som i boken får vi også se Victor Frankensteins vei inn i elendigheten. Alt ligger egentlig til rette for at han kommer til å få et begivenhetsrikt liv. Han har funnet seg en yndig dame ved navn Elisabeth som er rede til å gifte seg med ham. I tillegg er hans evner som forsker også meget solide. Han studerer medisin og søker kunnskap med stor hunger. Mannen er besatt av å leke med tanken om å kunne skape liv selv. Frankenstein går mot strømmen og henger seg på kontroversiell tidligere forskning fra alkymister. Han driver med eksperimenter for å skape nytt liv i dødt vev. Den unge forskeren gir seg ikke før han har skapt nytt liv. Da er det for sent å tenke på konsekvensene.

Sci-fi-delen er også mer tilstede i denne relativt ‘nye’ filmatiseringen av Frankenstein. Vi får se mer av eksperimentene for å få liv i døde kroppsdeler. Om man ikke liker å se døde kroppsdeler bli kappet av og sydd sammen igjen, er ikke dette filmen for deg. Maskinen som Frankenstein lager er også ikke så veldig ulik den man ser i den første spillefilmatiseringen fra 1931. Man får også den ikoniske replikken fra de tidligere filmene: “It’s alive”. Skrekken ligger i det avskyelige med å leke med dødt materiale. Det er også litt ekkelt når man ser Frankenstein og hans monster ligge å kave i store mengder følselsveske. Filmen begynner med mer grøss enn den fortsetter med. Etterhvert er det bare monsterets havn vi følger. Ofte er scenene der monsteret dreper folk litt mer kunstnerisk gjennomført. Ofte uten en eneste bloddråpe.

Den mørke etikken er også tilstede i filmen som i boken. Man skal ikke tukle med skaperverket, særlig ikke når man ikke skjønner konsekvensene av det man har gjort. Selve monstertolkningen er også mer lik den vi ser i filmen om en mann som ser ut som et monster, men bare vil leve som et ‘vanlig’ menneske. Det er aldri lett å ikke bli akseptert for den man er. De som ser annerledes ut har aldri hatt det enkelt, og det får også monsteret her erfare. Alle tror han er like stygg innvendig som han viser utad. Det å bli avvist av alle og en hver. Til og med ens egen skaper vil ikke ta i ham med en ildtang en gang. Monsteret sverger derfor hevn over Frankenstein og gjør livet til den unge forskeren til alt annet enn lykkelig. Sminkejobben er faktisk meget bra hele veien. Man får en veldig mer troverdig skildring av monsteret enn den klassiske med bolter gjennom halsen og høy panne.

Skuespillet er noe man legger merke til i filmen. Kenneth Branagh gjør en innbitt og levende tolkning av Frankensein. Helena Bonham Carter er også solid som hans kvinnelige motstykke Elisabeth. Robert De Niro spiller monsteret med stor glød. Han er langt i fra like mystisk og herlig som Boris Karloffs ikoniske tolkning av monsteret, men De Niro spiller en mer menneskelig tolkning av monsteret/vanskapningen. Her får vi se monsteret snakke dannet og tenke filosofisk om livet og sin egen eksistens.

Filmen er merkbart tregere og mindre engasjerende enn de to første Frankensteinklassikerne fra 1930-tallet. Begge filmene blir her gjort om til en film. Som film skiller denne versjonen fra 1994 seg ut fra de foregående filmene. Her har man forsøkt å lage en film som skal hedre de tidligere Frankenstein-verkene i tillegg til å stake ut sin helt egen kurs. Her får vi en film med mye mer dramascener. Regissør Kenneth Branagh forsøker å forklare det meste av rollefigurer og ellers det som skjer. Det er kanskje litt lite fremdrift i filmen og jeg følte at ting kanskje ble litt for omstendelig til tider.

Konklusjon
Det er vanskelig å vurdere denne filmen skikkelig. Den er åpenbart ingen klassiker, til det er den for tung og overfortellende. Likevel synes jeg denne filmen har noen kvaliteter å komme med, særlig for de som har lest den fantastiske boken til Mary Shelly. Første gang jeg så denne filmen var jeg ikke overlykkelig og synes filmen var noe kjedelig til tider, men i dette gjensynet hadde den vokst noe. Det kan være fordi jeg skjønte mer av det regissør Kenneth Branagh forsøkte å bygge opp til. Filmen er som sagt mer som boken og med det vidt forskjellig fra de andre Frankenstein-klassikerne som vi aldri kan få nok av. Om du vil ha mest utbytte av denne filmen, kjøp boken, les og snurr film.