---

Terningkast:


Ingress:

Vi følger det forelskede ekteparet Barbara og Adam Maitland. De elsker det store huset de bor i på en høyde i den lille landsbyen de bor i. En dag de er ute å kjører en tur kommer ekteparet ut for en ulykke. Da de kommer tilbake til huset sitt finner de litt etter litt ut at de egentlig er døde etter at en ny familie flytter inn i huset og ikke legger merke til at Barbara og Adam bor der. Det viser seg at Barbara og Adam er spøkelser og forsøker etter alle bokens regler å skremme bort den snobbete familien som nå bor i huset. Da de ikke klarer det vender de seg til demonen ved navn Beetlejuice for å få ham til å kastet de nye beboerne ut av huset. Han viser seg å være langt skumlere og sluere enn de hadde sett for seg på forhånd...

Anmeldelse:

Elsket Beetlejuice også godt første gang jeg så filmen etter å ha lånt den på biblioteket da jeg studerte, derfor stort til gjensynet. Og i senere tid har jeg også lært å sette pris på mørkere skrekkaktig materiale. Det også gøy med alle de komiske innslagene i filmen. Det er ingenting som er så artig som en vaskete skrekkkomedie av godt gammeldags merke. Dette er nemlig laget på slutten av det magiske filmtiåret der jeg ble født.

Filmskaperen bak filmen heter Tim Burton, og dette er en av hans kulere filmer. Du får med andre ord en Burton i fri utfoldelse slik jeg elsker å oppleve ham. Den første Burtonfilmen jeg så var Edward Saksehånd da den ble sendt på TV en nyttårsaften på 1990-tallet. Da ble jeg sugd inn i Burtons univers og siden har jeg elsket Burton-filmer i voksen alder da jeg ble obs på at det var ham som var filmskaperen bak all denne deilige galskapen.

Filmen spøker også med livet etter døden. Det er så mye herlig galskap i denne filmen som det slangeaktige uhyret som befinner seg i sanden utenfor huset i de dødes verden. Digger stemningen på ‘døde’-kontoret. Der er det mange herlige typer, inkludert en komisk skapning med krympet hode og store øyne. Elsker scenen med middagen og sangen ‘Banana Boat Song’ (Som går igjen gjennom hele filmen). Jo lenger inn i filmen vi kommer jo mer tar filmen av, og slutten føles også kul, men litt brå.

Michael Keaton spiller en kjemperolle som tittelrollen i filmen. Den ville og ukontrollerbare Beetlejuice viser seg raskt å ha noen personlige grunner til å hjelpe ekteparet. Digger det solide showet som Keaton steller i stand for å skape et midtpunkt i filmen med denne mørke og uforutsigbare birollefiguren. Han er både ufyselig og morsom på samme tid i en veldig tegnefilmaktig stil. Alec Baldwin og Geena Davis spiller Adam og Barbara. De klarer også å gi oss noen humoristiske øyeblikk, selv om Keaton stjeler det meste av showet i filmen. Du finner også en søt Winona Ryder som jeg først ble sjarmert av i Edward Saksehånd.

Konklusjon
Liker veldig godt det originale plottet i filmen. Dette er veldig lekent og alternativt med en bråte med kreative og rare skapninger som bare Burtons fantasi kan skape. Burton har laget en mørk og visuelt tiltrekkende film som det er vanskelig å misslike. Likevel er ikke filmen perfekt. Den har nemlig sine skjønnhetsfeil, men filmen er såpass sjarmerende med alt de rare Burton velger å presentere oss for. Jeg liker godt slike fantasifulle filmer som ‘Beetlejuice’ og dette er en film som byr på veldig mye underholdning. Om du er litt lettskremt og ikke liker ekle ting, kan det være dette ble for mye av det gode, men for de som setter pris på typiske Burton-produksjoner er dette en gromfilm av de sjeldne.