---

Ingress:

Ekteparet Adam (spilt av Alec Baldwin) og Barbara (spilt av Geena Davis) har et flott liv i drømmehuset sitt. Helt til den dagen de begge omkommer i en bilulykke og en ny familie flytter inn i huset deres. Innflyttingen er såpass har for dem begge, selv om de er døde, at de kommer tilbake som spøkelser for å hjemsøke huset – noe de for så vidt ikke er så veldig gode på. Så når de trenger hjelp fra underverdenen til å bli kvitt de nye huseierne leier de inn en helt spesiell ånd, kalt Beetlejuice (spilt av Michael Keaton), for å hjelpe dem med problemet deres.

Anmeldelse:

Jeg kan godt huske at jeg så mye film på linær TV da jeg var liten, og når man da ikke hadde muligheten til å velge så ble det jo å se de filmene som ble sendt på TV på det tidspunktet jeg valgte å skru på. En av de filmene jeg husker best er faktisk Tim Burtons merksnodige «Beetlejuice» hvor jeg fikk lov til å bli en del av et helt vanvittig univers fylt av underlige situasjoner og rollefigurer plassert mellom liv og død. Og midt oppi dette var tittelmannen Beetlejuice som jeg husket som riv, ruskende gal med en solid dose humor innabords. Jeg tror faktisk ikke jeg har sett filmen siden den gikk på TV for over 30 år siden, så det var interessant å se både hvordan den har holdt seg og hvordan minnene og alderen min den gangen har klart å skyggelegge det jeg ser på som filmens aller største problem nå i dag; DET ER FOR LITE BEETLEJUICE!!

Michael Keaton (kjent fra «Batman» og «Birdman») er i fyr og flamme og leverer en helt uimotståelig morsom figur i denne filmen, men jeg husket tydligvis feil da jeg oppdaget nå at han får altfor lite tid til å skinne. Det tar også omtrent halve filmen før vi blir introdusert for ham og da er filmen såpass hugget i stein at jeg sliter litt med å la ham ta over filmen slik han bør og skal. Beetlejuice blir faktisk nesten bare en birolle i sin egen film, og slik burde det ikke være.

Det beste med filmen er derimot hvordan regissør Tim Burton (kjent for filmer som «Big Fish» og «Batman») klarer å levere en såpass (til)skrudd film og hvordan man tydelig ser hans preg og trekk påvirke filmen på en positiv måte. At Michael Keaton ser ut til å ha frie tøyler er fornøyelig – når han omsider får lov til å vise det frem halvveis uti filmen.

Filmens tekniske oppgradering fra jeg så den på TV for over 30 år siden til den utgaven jeg nå ser på 4K-formatet er selvfølgelig såpass enorm så den er av typen «natt og dag». Man ser at det er en blitt en eldre film og den er dermed ikke av den aller beste kvaliteten sånn sett, men jeg synes det også er litt sjarm i det at en film som nærmer seg å innhøste et 40-årsjubileum faktisk ikke ser ut som den er laget i år. Lydsporet er ikke helt av det barskeste slaget, men det passer både filmen og Tim Burtons stil fin-fint.

Konklusjon:

Jeg skal være helt ærlig og innrømme at jeg ikke helt klarer å feste et grep om denne Tim Burton-klassikeren helt slik jeg gjorde da jeg først stiftet bekjentskap med den. Det som plager meg mest ved dette gjensynet er ikke at den har fått et ansiktsløft som kler den, men heller det at jeg synes filmen er altfor treg med å selveste Michael Keaton/Beetlejuice på scenen. Det er helt klart Keaton som stjeler showet og jeg synes det er synd at de ikke bruker ham mer/bedre. Jeg faller faktisk ned på en litt kjedelig/slem/lunken toer på terningen denne gang. Det er nok dessverre to prikker ned fra da jeg sist den.