---

Ingress:

Susan møter en ung kjekk mann på en kafe. De finner raskt tonen, men velger å gå hver sin vei etter kafebesøket. Det er noe de begge angrer på. Han blir raskt etter kafebesøket rammet av en bilulykke. Litt senere dukker en identisk mann ved navn Joe Black opp hos den rike faren til Susan. Joe forteller faren til Susan en skremmende og uvirkelig historie som involverer Susans far. De to inngår en avtale om at Susans far ikke skal avsløre hvem Joe Black egentlig er, mot at ikke Susans far ender opp som død. Det er ikke lett å se Susans far la Joe Black gjøre som han vil med selskapet hans og date datteren hans uten at det får noen følger…

Anmeldelse:

Filmen er løst basert på filmen ‘Death Takes a Holiday’ fra 1934, som igjen var en adaptasjon av det italienske skuespillet ‘La morte in vacanza’ fra 1924 skrevet av Alberto Casella. Det hele begynner med at faren gir datteren en leksjon hvor viktig kjærlighet er i livet. Han har et veldig romantisert bilde av sin kone og hvor viktig hun har vært i livet for ham. Det er noe naivt og uskyldig over Brad Pitts rollefigur. Brad Pitt spiller Joe Black. Pitt tar lerretet med sin tilstedeværelse og karisma allerede fra første scene han er med i. Brad Pitt og Anthony Hopkins spiller solid og spiller hverandre gode med en utmerket kjemi. Som Susan treffer vi en noe mer anonym Claire Forlani. Best kjent for en mindre rolle i The Rock.

Dramaet har noen fornøyelige stunder som da de to møter hverandre for første gang og går hver sin vei og snur seg etter den andre etter tur hele tiden, slik at de aldri ser at de har snudd seg etter den andre. Filmen tar noen vendinger jeg ikke så komme. Det er en del mystiske aspekter med det som skjer i filmen. Særlig siden man ikke ser hele bildet i starten og ikke skjønner helt hva som foregår.

Filmen er høyst merkverdig. Dette føles ganske så interessant og filmen er litt morsom også. Joe Black oppfører seg som en fremmed når han møter Susan igjen. Brad Pitt spiller en utenomjordisk rolle og det gjør han svært overbevisende. Filmen er fornøyelig presentert på en måte som forundrer meg. Konseptet for filmen byr på mange kule situasjoner og med det kan handlingen draes alle veier. Det blir også noe situasjonskomedie i dramaet i filmen.

Regien er ved Martin Brest, best kjent for solide filmer som Duften av kvinne, Beverly Hills Cop eller Midnight Run. Han gjør også her en solid film med Meet Joe Black. Du får mange lidenskapelige scener. Du får oppleve kjærlighet med mange sider. Dette fortryller deg litt underveis da man aldri blir helt klok på hva som venter rundt neste sving. Han er som et blankt ark og virker å oppleve alt for første gang i livet i en voksen kropp. Du får noen svært lidenskapelige scener med kameraet hele tiden balansert på et sømmelig sted slik at dette aldri glir helt over i erotikk, selv om det elskes.

Konklusjon
Dette er en film som man bør vite minst mulig om før man ser den, ellers kan man miste mye av moroa. Derfor har jeg med vilje ikke avslørt noe av det du får presentert i filmen. Dette er også en usedvanlig film som får deg til å tenke over livet. Filmen trykker på mange knapper og frigjør en del følelser underveis når man ser filmen. Anthony Hopkins og Brad Pitt står også for de viktigste bidragene til at denne filmen føles så velspilt og fungerende. Filmen flyter også bra og dette er en underfundig film, selv om tvisten i filmen kommer litt tidlig, men samtidig er det den som gjør dette såpass spesielt og det utgangspunktet får en del å spille på det også.