---

Ingress:
Harry, Ronny og Hermine legger ut på et farlig oppdrag for å finne og ødelegge syv forskjellige malacruxer, alle inneholdende en bit av Lord Voldemorts sjel. Klarer de dette vil de ødelegge hans udødelighet og kunne tilintetgjøre ham for alltid. Uten hjelp fra lærere eller beskyttelse fra rektor Humlesnurr må de tre vennene stole på hverandre mer enn noen gang. Mørke krefter i blant dem truer imidlertid med å splitte dem og rive samholdet i stykker. Den lenge fryktede krigen er i gang hvor Voldemort og hans dødsetere arresterer og dreper enhver som måtte komme i deres vei.

Anmeldelse:
Med ’Dødstalismanene’ er den siste boka av Harry Potter sagaen i gang. Den første filmen av det avsluttende kapittelet bærer da også preg av dette. Det mørke, truende og gravalvorlige er mer tilstede enn noen gang. Det skygger faktisk ofte totalt over den gode gamle sjarmerende og lekne magien fra de første filmene, men det er jo for så vidt god grunn til nettopp dette. Lord Voldemort har nå en gang satt inn sitt angrep og intensivert jakten på Potter og co, noe som jo gjør at det blir liten tid til fjollete trylleformularer eller annen fuglesang.

’Dødstalismanene’ er tidvis såpass mørk og skummel at dette ikke lenger er filmer for de minste. Fra å ha åpnet som barnefilmer fra himmelen for snart ti år siden, har Harry Potters univers nærmest blitt mer og mer voksent for hver film. Skuepsillerne er mer drevet og stødigere enn noen gang, og vi har jo også blitt glade i dem. Derfor er de mange følelsesmessige scenene i denne filmen også blant dens sterkeste kort.

Her er nemlig også mer drama og stillestående handling en noen gang. Den første timen inneholder mye action og vi får stifte bedre bekjentskap med enkelte karakterer og steder. Galtvort vises ikke med et eneste bilde denne gang, for handlingen foregår ikke lenger her. Den etterfølgende timen er dog litt rar. Trekløveret vårt oppholder seg i skog og mark, overnatter i telt både her og der, og det magiske trollmannlandskapet er dermed nærmest helt borte i store deler av filmen. Likevel føles det en magi, særlig mellom hovedpersonene som i disse scenene får spille på andre strenger enn hva vi er vandt med.

Rent filmatisk er det dermed mindre både av spesialeffekter og trollmannsunivers, noe sikkert noen vil bli litt skuffet over. Om filmen følger boken er det da ingen grunn til å stusse over dette, det er jo slik historien er skrevet. Likevel kunne man kanskje kuttet inn litt mer trollbindende scener inni alle de ”kjedelige” skogsscenene som mest av alt egentlig bare minner om en tradisjonell dramafilm, mer enn et Potter-eventyr.

’Harry Potter pg Dødstalismanene – del 1’ er ellers en meget klar mellomfilm, en film som bygger opp mot den store og utvilsomt harde avslutningen. Det er ingen vei tilbake nå, og dette føles da også godt på oss som ser på. Harry Potter-universet er kanskje ikke magisk og fortryllende på samme måte som før, men desto mer skummelt og skremmende, noe mange av oss vel også kan like. Filmen kan derfor ikke klare å stå alene, men er altså den klareste oppbyggende filmen i rekken. La oss håpe på en forrykende avslutning, noe man vel egentlig kan føle seg ganske sikker på at det blir etter å ha sett denne første delen!