---

Terningkast:


Ingress:

The Silence of the Lambs er det nærmeste du kommer en perfekt gyser. Jodie Foster og Anthony Hopkins løfter det allerede overlegne materialet til nye høyder med deres storspill. Atmosfæren komplementeres av den utsøke musikken og cinematografien som frembringer stemningen som kryper inn på deg. The Silence of the Lambs er en maktutøvelse av de sjeldne.

Anmeldelse:

Som du kanskje har skjønt er denne filmen en stor favoritt hos undertegnede. Et ytterst spennende stykke kunstverk som griper deg fra åpningsminuttene, og nekter å slippe deg løs før klimakset sparker deg så hardt i mellomgulvet at du hever etter pusten. Jeg har sett den filmen et antall ganger og hver instans jeg ser den igjen blir jeg forbløffet hvor godt den holder seg. Faktisk makter jeg ikke å påpeke noen feilskjær i filmen. Det eneste må være at at hovedkarakterene spilles så godt at de andre karakterene nesten mangler det lille ekstra. Og det er hvis jeg prøver hardt å finne noen feil. Det hjelper også at filmen har en av de sterkeste kvinnerollene jeg har sett. Hun er selve kroneksemplet på hva «female agency» er. Dette er en betegnelse på at den kvinnelige karakteren driver fortellingen fremover. Mye av karakterutviklingen er takket være andre karakterer. Likevel er hun så sterk at hun klarer å yte det hun må for å avsløre morderen. Akkurat hva denne karakterutviklingen går ut på kommer jeg tilbake til. Først skal jeg detaljere hva det er som gjør filmen så bra.

En nykomlings ferd

Jodie Foster spiller Clarice Starling som er i begynnelsen av sin inntreden til å bli en agent i FBI. Selv om hun er en nykomling i det federale byrået, viser hun seg kjapt som et snarrådig individ. På grunn av denne kløktigheten tar Jack Crawford (Scott Glenn) henne under sin vinge i jakten på den psykopatisk morderen Buffalo Bill (Ted Levine). Jack ser potensialet i henne, og det er helt klart at det er fra hennes iboende egenskaper. Noe hun beviser godt i løpet av filmen. I tillegg får de hjelp av den tidligere psykiatristen, Hannibal Lecter (Anthony Hopkins), som er fengslet i Baltimore sykehus for de kriminelt psykotiske. Filmen veksler mellom Clarice's forhør av Hannibal og jakten på morderen. I løpet av fortellingen tar også Clarice et oppgjør med sin fortid, som viser seg å være et viktig ledd i å fakke morderen.

Foster er en relativt kjent skuespillerinne i dagens samfunn. Dette er selvfølgelig på grunn av hennes imponerende merittliste og at hun er rent gjennom en imponerende skuespiller. Jeg tror jeg alltid på en eller annen måte alltid har undervurdert hennes egenskaper. Noe jeg sparker meg selv i skinnet for hver gang jeg ser The Silence of the Lambs igjen. Selv om Hopkins spiller fabelaktig, er det ingen ting i mot Foster's mangefasetterte utfoldelse i filmen. Hun inntar rollen som nykomling på en genuin men underforstått måte. Spesielt vil jeg bemerke henne for det neglebitende og fryktigytende, ytterste på setet av stolen, skuespillet hun frembringer i filmens klimaks. Selvfølgelig har det også mye med hvordan scenen er tilrettelagt; mørkt og klamt, med et bryggende musikkstykke som setter atmosfæren helt perfekt. Hadde ikke Foster vært genuin i sin fremstilling, både med øyebruk og redselfull pust, hadde det fort blitt utilsiktet morsomt. Det er selvfølgelig ikke bare den scenen som stålsetter skuespillet hennes. Jeg synes hun er minst like god med aksenten sin som hun underdriver de rolige momentene. Hun er også spesielt god i samspillet med Hopkins hvor de nærmeste konkurrerer med intrikate utfoldelser av øyebruk og ansiktsmimmik som slår pusten ut av en.

Når det gjelder Hannibal, er han helt klart overlegen i den første scenen med Clarice. Hans menneskeforståelse utkonkurrerer nykomlingen som prøver å utpønske hans hver eneste manøver. Likevel er det også påfallende at han faller for hennes karakter som han gjør. Selv om han gjør det meste i verden for egen vinning er det like mye for hennes skyld. Når det gjelder skuespillet til Hopkins, er det både ansiktsuttrykk, hva han sier og hvordan han sier det som gjør ham som Hannibal så uimotståelig. Som publikummer tiltrekkes man inn i handlingen ut i fra hvordan denne mannen sjonglerer de ulike emosjonene på en kald og kontrollerende måte. Samtidig som han kontrollerer det som skjer i filmen, regjerer han også hva vi føler til enhver tid. Derfor er det uungåelig å si at det er Hopkins og Foster som utgjør filmens fremst fortrinn. Hadde filmen vært musikkløs og ikke hatt en utmerket cinemateografi, synes jeg likevel den hadde fungert ut i fra hvordan disse to menneskene portretterer deres karakterer.

Resten av skuespillerensemblet gjør også en utmerket jobb. Problemet er at de blir skygesatt hver gang Foster og Hopkins er på skjermen. Det er nesten så dette utgjør en svakhet i filmens vel og virke. Likevel er det to som må berømmes: Glenn spiller Jack med en forunderlig rohet, som geleider Clarice gjennom det ulendte farvannet. Levine er kanskje ikke verdens beste skuespiller, men som Buffalo Bill sjonglerer han emosjonene som truer med å boble over hvert sekund. I det det klikker for han, ser man virkelig en annen side av fasettene hans. Vi har også Anthony Heald som den bleihovne Frederick Chilton. Hans overlegenhet over det som skjer er helt perfekt gjennomført. Disse utgjør resten av maleriets store penselstrøk og komplementerer de største bautene så det holder.


Mørke karaktertrekk

Som jeg nevnte tidligere sliter Clarice med fortiden sin. Hennes far døde da hun var ganske ung og hun ble plassert hos sin avdøde mors fetter. Her rømte hun til slutt fra etter en traumatisk opplevelse hvor hun får høre sauer som blir slaktet hyle av redsel. Det er dette tittelen henspeiler, og er det som legger lokk på henne karakterutvikling ganske tidlig i prosessen. Det mørkelegger hennes væremåte og gjør at hun alltid har et distansert skjold over sine følelser. Hennes karakterutvikling er en fryd å se utfolde seg gjennom filmen. På grunn av Hannibal tar hun oppgjør med dette, noe som gir henne nok selvtillit til å kunne fange morderen. Når det er sagt, hjelper det veldig lite å få styrke fra andre hvis man ikke vet hvordan det skal benyttes. Derfor synes jeg det er skambra av Clarice å fortsette å gå til Hannibal selv om hun blir nektet adgang. Hun tar frem sin ess når hun med sin snarrådighet på slutten av filmen finner ut hvor morderen befinner seg. Clarice får tipset av Hannibal, og selv om det viser seg å være sant; er det likevel hun som finner han, redder det siste offeret og tar Buffalo Bill av dage. Det skal også bemerkes at hun får hjelp av sin gode venne Ardelia Mapp (Kasi Lemmons) til å tyde tipsene fra Hannibal. Derfor er det ganske stilig at det er to kvinner som tar et oppgjør og tar tilbake makten sammen.

Her roes filmen ned noen hakk hvor vi blir satt inn i psyken til morderen. Clarice finner ut det ingen av mennene i filmen makter å gjøre; hvor Buffalo Bill holder til. Selv om filmen til nå har vært intens og skrekkfull, er dette ingen ting i mot hvordan klimakset utspiller seg. Før den tid får den typiske scenen hvor filmskaperne skal lures oss til å tro at Jack og hans menn har funnet morderen. Jeg hadde sett mange filmer fra før av som gjorde dette på tidspunktet jeg så filmen. For meg var ikke dette så overraskende. Det gjør heldigvis ikke sluttminuttene av filmen mindreverdige. Snarere tvert i mot er det med på å bygge opp grufullheten av det som kommer til å skje. I den grufulle siste scenen av klimakset får vi se alt som skjer fra Buffalo Bills synspunkt. Gjennom et par «night vision goggles» kontrollerer han filmlandskapet. Derfor er det ganske påfallende at Clarice så blind hun kan bli av det tomme mørket, til slutt dreper han. Selv om hun var den største nykomligen i begynnelsen av filmen, har hun nå stilnet sauenes rop og tatt tilbake makten i filmlandskapet. Jeg skal ikke si så mye mer om sluttminuttene, bortsett fra at den fillerister deg ut av en annen verden.

Hannibal selv er en mestermanipulator og en ekstremt god sjakkspiller. Det er kanskje ikke så lett å se det i begynnelsen, men ethvert trekk han gjør er kalkulert. Det er nesten så man kan fysisk se han planlegge flerfoldige trekk fremover i tid. Øynene til Hopkins både gjemmer og gir oss et innblikk i karakteren. Dette får vi både se når han snakker med Foster hvor han forholder seg rolig, samtidig kan man se øynene jobbe med å kalkulere all informasjon han gir ut og tar til seg. Det mest skremmende er å se hvor mye han nyter å slå ihjel andre mennesker gjennom øynene. Når han dreper politimennene som passer på han slutten filmen ser vi ondskapen flyte ut. Denne ondskapen er noe han nyter og det er klart at det er ingen vei tilbake for denne karakteren. Vi kommer her tilbake til han manipulator evne. Jeg synes det er utrolig hvor mye faenskap denne mannen kan skape bare ved å snakke. Ja han slår ihjel to politimenn på slutten, men det er ingenting i mot hva han oppnår på tomannshånd. Selv om han manipulerer Clarice til en viss grad gir han også det hun trenger for å løse saken. Derfor vil jeg si, selv om det kanskje ikke var ment slik, at han til en viss grad har et altruistisk hjerte. Mannen har sikkert elsket andre før, men jeg tror han ser noe spesielt i Clarice. 

Musikkens bånd

Hva er en god skrekkfilm uten et skikkelig bakteppe av musikk? Nesten fristet til å si ingenting, men i dette tilfellet er den bare et av elementene som gjør filmen bra. Orkestreringen rundt fortellingen spiller en stor rolle, men den er ikke så overbærende som den er i andre typiske skrekkfilmer. Howard Shore har gjort noe ekstraordinært med å skape stemning i filmen. Jeg er fristet til å påstå at musikken er selve stemningen og atmosfæren i filmen. Det sier seg vel kanskje selv? Jo det er sant, men jeg har ikke opplevd en musikk som er så til grader en del av filmen. Den ligger i bakgrunnen når den trenger det og hopper frem fra gjemselen når det behøves. Det som gjør de orkestrerte stykkene i filmen så bra, er at den lever så godt i sømmene at du ikke merker at den er der. Den er heller en del av The Silence of the Lambs bakteppe. Hovedmelodien i filmen veves frem og tilbake i lydbildet. Det føles aldri som dette gjentas for mye heller.


Lykke

Ja det er ren lykke jeg føler hver gang jeg ser filmen. Foster og Hopkins er vevd inn i The Silence of the Lambs på samme måte som musikken er tilstede. Det er en perfekt opplevelse fra begynnelse til slutt. Det er 90-talls film gjort rett, og innehar den samme gode feelingen man skal få av film. Fortellingen, karakterene og atmosfæren som bygger opp filmen, ender i et spektakulært klimaks som presser deg over kanten. Ja her renner det over av superlativer, men jeg kan ikke la være; jeg elsker The Silence of the Lambs. Har på stående fot ikke funnet en annen film som kan vippe den av pinnen. Fantastisk skrekk fra ende til annen. Derfor vil dere være vitne til min første skikkelige sekser på terningkastet. Nei jeg tror jeg skal gå å se en viss film jeg nå!