---

Ingress:

The Visit er et merkelig sammensurium av gode karakterbeskrivelser, skrekk etter oppskrift, ubestemmelige sjangertrekk, og absurde situasjoner.

Anmeldelse:

Jeg var rimelig skeptisk da jeg endelig hadde bestemt meg for å se en film av den tvistfanatiske regissøren igjen. Mannen som ble sagt å være den nye Steven Spielberg, falt pladask etter Sixth Sense (1999). Jeg har for øvrig bare sett den filmen en gang, og kanskje det er like greit? The Visit hadde ikke fått så verst kritikk på verdensveven og siden BIFF var her, kunne jeg ikke la være. Uten særlige forventninger gikk jeg inn i kinosalen og regnet med pur skrekk. Inntrykket jeg satt igjen med var en regissør som ikke var helt sikker på hvilken sjanger han skulle gå for. Filmen er et stort sammensurium av komikk, «hoppe ut av stolen skremsel» og absurditeter bare Twin Peaks (1990) klarer å pønske frem. Jeg liker sjangerblandinger, men det må være gjennomført og passe sammen. Det funker til tider i The Visit, men istedenfor å ta det helt ut, som jeg og flere var enig om at hadde vært det smarteste, lister filmen seg på grenseland mellom de forskjellige sjangrene uten å ta et tydelig standpunkt. Heldigvis er det noen lyspunkt: Karakterbeskrivelsene av de to hovedrollene er til tider sublime. Filmen benytter seg også av teknikken «found footage» som er bakt inn i fortellingen på en sånn måte at det ikke blir en gimmick. En veldig ujevn film som tidvis er underholdende

En tilgivelseturne
Becca (Olivia DeJonge) og Tyler (Ed Oxenbould) drar på besøk til besteforeldrene, spilt av Deanna Dunagan og Peter McRobbie. De har aldri truffet dem på grunn av en krangel de hadde med deres mor (Kathryn Hahn) for lenge siden. Becca filmer alt som skjer, for hun har en plan om at dette skal føre til en gjenforening. Dette er sterkt forbundet til ungenes sorg over at faren deres forlot dem og moren deres. Kort tid etter de ankommer huset deres begynner merkelig ting å skje. Becca ser nana som går å spontan spyr over hele stua sent på kveld. Og Tyler finner pop pop sine bleier som han har bæsjet i, ute i et skur. Etter hvert blir omstendighetene mer og mer absurd. Du aner at en tvist gjemmer seg rundt hvert hjørne. Shyamalan klarer selvfølgelig å sno en inn, men heldigvis er denne mer subtil og det er nesten så man overser den.

Handlekraftige hovedroller
Filmen gir mye spillerom til hovedrollene. De deler mye av handlekraften mellom seg, men man føler at det er Becca som har mest styring. Dette er først og fremst fordi hun har en slags regirolle over det som skjer. Hun filmer alt som hender og bestemmer hvordan det skal iscenesettes. Det er ikke ofte du ser en kvinne i hovedrollen, som også er en ambisiøs filmregissør. Men hun har likevel ikke den samme observasjonsevnen (den som skjer hva som skjer) som Tyler har. Det er han som først merker at det er noe galt med besteforeldrene deres. Likevel tror jeg at Becca også aner noe, men hun er så fast bestemt på at tilgivelsvideoen skal bli riktig at hun bare skyver det som skjer rundt dem foran seg. Begge hovedrollene er også veldig karismatiske og du lærer fort å like dem. De komplementerer hverandre perfekt.

Til slutt får vi også se to forskjellig intervju med dem separat til videoen de lager til moren. Tyler skylder på seg selv for at faren dro ved at han tapte en kamp fordi han ikke turte å gjøre noe. Becca derimot føler seg oversett og satt til siden. Som hun sier «Jeg fikk bare et kort». Noe som er grunnen til at hun ikke ønsker å se sitt eget speilbilde; hun tror ikke hun er verdt noe. Jeg ble ganske overrasket over hvor godt disse to spilte. Jeg var dog veldig usikker på Oxenbould til å begynne med, men med en gang han begynte å rappe på togturen hadde jeg trykket han til brystet. DeJonge derimot hadde en tilstedeværelse og en magi fra første stund. Hun kommer vi til å se mye av i fremtiden.


Filmatisk kvalitet?
Dunagan og McRobbie får enda større spillerom, og de må ha storkost seg med det materialet de ble gitt. Det er nesten så jeg hører regissøren si: «bare kjør på, gjør det så sprøtt som overhode mulig». Dunagan spesielt må berømmes for henne «over the top» magnetiske skuespill i alle scenene hun får være så sprø som mulig. McRobbie derimot har en mer avbalansert rolle som ikke får like mye rom til å utfolde seg. Deres karakterutvikling er rimelig statisk, men de spiller så overbevisende at man tenker ikke så mye over det.

Filmen er absurd og sprø, og den synes likegyldig til det som skjer. Shyamalan vet at det han viser er bort i hampen, og The Visit vinner mye på det. For min del kunne han ha gått enda mer bananas med materialet. Det er mulig det hadde blitt for mye, men jeg tror filmen hadde blitt mer underholdende. For filmatisk er ikke den spesielt mye å skryte av. Det vi får se er underholdende, men det er ikke spesielt mer enn det. Dybde hører vel ikke hjemme i en skrekkfilm vel? Jo det synes jeg. Du finner dessverre ikke mye av det her. Det er heller ikke spesielt mye karakterutvikling, men det lille vi får se av søskenparet er gull verdt. Som skrekkfilm er den heller ikke mye å skryte av. Det var flere steder jeg skvatt, men jeg følte aldri en ren uhygge som jeg alltid er ute etter. Shyamalan prøver så godt han kan, men det blir for mange typiske «jump-scares». Filmen er godt bygget opp dog og den føles aldri for treig. Jeg skulle bare ønske man hadde gjort mer med materialet.


Verdt det?
På nåværende tidspunkt vil jeg si at det er noe av det bedre Shyamalan har levert på en stund. Det sier dessverre ikke så mye. The Visit er en absurd blanding av humor, skrekk og gode karakterbeskrivelser; i hvertfall hovedrollene. Den utvikler Becca og Tylers forhold godt, og vi tror på at det er søsken i tykt og tynt. Selv om filmen bygger opp godt det som skal skje, blir det litt antiklimatisk og etter boken. Jeg ble heller ikke særlig skremt og den rene uhyggen mangler. En middelmådig film som godt kunne fokusert mer på de gode karakterbeskrivelsene og bakt inn mer terror.