Den eksentriske, folkesky og eksperimentelle vitenskapsmannen Dr. Godwin Baxter klarer å bringe en kvinne som har druknet tilbake til livet igjen med tvilsomme metoder. Hans nye “kreasjon” og vesen er Bella, et menneske hvis fysiske og mentale alder er stikk motsatt av normalen - kroppen er voksen, men hjernen er som på spedbarnsstadiet!

Regissør Yorgos Lanthimos har gitt oss tre svært så særegne og uforglemmelige langfilmer til nå, henholdsvis The Lobster (2015), The Killing of a Sacred Deer (2017) og The Favourite i 2018. Selv om alle disse filmene er snodige som bare dét, vil nok uansett og overlegent årets Poor Things glatt overgå alt i hva både rarhet, eksentrisitet og uforglemmelig opplevelse angår. 

Etter å ha byttet ut kvinnens døde og ødelagte hjerne med hennes eget døde spedbarns, må Bella lære å leve på nytt, gå på nytt, utvikle seg, og lære å utforske verden igjen. Neida, det er ikke realisme og troverdighet Lanthimos forsøker å oppvise oss, men mer en slags fabel- og eventyraktig skrøne av en historie og film, hvor tidvise koblinger til eksempelvis filmkunstnere som Wes Anderson, Guillermo del Toro og Jean-Pierre Jeunet gjerne kommer til oss underveis. Historien er forøvrig basert på romanen med samme navn fra 1992, av Alasdair Gray.

Historien er selvsagt også en slags versjon av den om Frankenstein og hans monster, men historien om Bella føles like fullt så egen og original, at man bare må ta av seg hatten for det man ser.

For, dette er lekent, oppfinnsomt, erotisk og vulgært, med en dæsh parodi og satire, litt kjønnspolitiske kommentarer, samt over- og undertoner å tygge på underveis - alt blandet til en salig uforutsigbar og mrosom røre du garantert aldri har sett maken til.  

Dr. Baxter spilles av Willem Dafoe, en kar som selv ser ut som et monster, etter uttallige egeneksperimenteringer, sykdommer og utfordringer i livet. Emma Stone i rollen som Bella er den pene av dem, og spilles forøvrig helt fabelaktig! Stone ser ut til å stortrives i den snodige rollen, hvor gange, språk, reaksjoner og annet er noe hun gestalter til den store gullmedaljen.

Her er hun også godt hjulpet av et knakende godt og morsomt manus, hvor replikkene får oss til å le gang på gang, enten med sine doble betydninger, eller av ren banalitet knyttet opp i mot Bella og hennes halvt tilbakestående karakter. Det må ha vært utrolig morsomt for en skuespiller av Stones kaliber å gjøre en slik rolle, for karakteren Bella er en sjelden sak å bryne seg på, virkelig!

Det er rett og slett noe litt Barbie-aktig over Bella, en kvinne hvis kropp, sjel og hjerne ikke alltid funker helt slik den skal. Som en Barbie som ikke funker, slik som når plastdukken entrer den virkelig verden, og må tolke den og forsøke å forstå den. Det eneste vi nærmest ikke får svar på i denne filmen, er hvem som lager de fantastiske kjolene Bella bærer igjennom historien, forøvrig bare nok en visuell godbit ved denne filmen! 

Lanthimos har med andre ord gitt oss nok en særs spesiell filmopplevelse, hvor hans regi, klipp, scenografi, og audiovisuelle helhet griper om filmen og gjør den til en slik sjelden opplevelse man sitter i kinosalen og er takknemlig for å få oppleve. I en verden av gjespende repeterende, kjedsommelige og “sett det før-filmer”, kan man ikke få rost auteuren Lanthimos sitt univers nok.

Poor Things er selvsagt ikke for alle, for den er både vulgær i all sin seksuelle nakenhet, med stikkende satire og er smått ubehagelig i måten Bella blir behandlet på, men parallelt vokser det en nydelig selvstendig og sterk kvinne frem i henne, og som gjør Poor Things til en slik type film som virkelig vil huskes. Den har så mange lag, finesser, kvaliteter, og kunstneriske særegenheter, at man umiddelbart kjenner at - denne må jeg se igjen! Skal du unne deg én kinoopplevelse på det nye året, ja så gjør det gjerne på denne, en allerede moderne klassiker!