I tredje sesong må mesterdetektiven Sherlock og kompanjongen Watson løse nye gåter. Blant annet om hvordan helten overlevde det drastiske fallet, en usynlig morders gjerninger og ikke minst i møte med den eneste mannen Sherlock hater.

Thank you England!

I tillegg til å lage utsøkt karamell, er det to ting som britene virkelig mestrer. Det ene er tørr humor og det andre er krim. Sherlock bringer det beste fra disse kantene. Men hvorfor slår denne TV-serien så vanvittig godt an? Det handler om personlighet og kontekst.

Hollywood var kanskje først ut med detektivduoen hvor Robert Downey Jr (Iron Man og Due Date) hadde hovedrollen. Men etter å ha økt tempo betraktelig i eksplosiver og skyteepisoder i andre film, dabbet kvaliteten noe. Ikke minst så er Downey Jr litt for lik i sine roller.

Det Benedict Cumberbatch (War Horse og Star Trek) får til, er en Sherlock som virker så tro til karakteren som en kan bli. Cumberbatch må ha blitt født og oppdratt til å innta denne rollen. Karakteren er en blanding av å være dyktig og sosiopat, noe som skaper situasjoner som virkelig er morsomme. Bare for å nevne et eksempel når helten blir forlover i kompanjongens bryllup. Om ikke dette er nok til å få lattermusklene i gang, så er det lite håp for annet.

Hovedforestillingen er uten tvil i alt det rare som mellom Sherlock og Dr Watson. Martin Freeman (Hobbiten og Hot Fuzz) er også med, og han er et vandrende sirkus. Skuespilleren leker med et hav av snodige ansiktsuttrykk og mimiker, ikke minst så har han alltid noen velplasserte kommentarer på lur. Heltene blir best i to, og disse veldig kvalifiserte skuespillere bygger hverandre opp.

Eldre konsept

Sherlock Holmes stammer fra forfatteren sir Arthur Conan Doyle. Historiene har havnet på trykk i omtrentlig fire bøker og 56 noveller. Deduksjon er detektivens våpen og handler om å legge sammen logikk og observasjoner for å nå løsninger på mysteriene. Dette er vanvittig spennende på film, og regissøren får det til med en saftig blanding av grafikk og tilbakeblikk. Resultatet blir veldig bra.

Forflyttet til samtiden har regissørene Steven Moffat og Mark Gatiss klart å gjøre konseptet levende og engasjerende. Produsert av BBC one er dette en visuell opplevelse. Samtidig er det tydelig at det ligger mye fysiske krefter bak filmingen, i motsetning til rendyrking av dataanimasjon. Handlingen går kjapt og badet inn i nydelig filmmusikk, men samtidig får vi roligere steder hvor man får hente seg inn igjen. Det er spesielt i disse rolige periodene hvor man får bli kjent med herlige mennesker i serien. Enten det være den trofaste og omtenksomme Huseieren Mrs Hudson, eller den bråkjekke politimannen Lestrade. Alle biroller er bemannet av solide skuespillere.

Spennende mysterier

Det er ingen tvil om at sakene som detektivene løser er interessante. De er ikke banebrytende, men smarte nok til at man vil følge med allikevel. Og når man endelig når konklusjonen, så er det artig å se spor som har vært underveis.

Konklusjon

Sherlock vinner på det meste. Dette er en serie som vil holde deg i spenning og latter til samme tid. En herlig skuespillerduo gir et hav av personlighet, samtidig som detektivkonseptet er like levende som det noen gang har vært.

 www.krismunthe.wordpress.com