Vlad må ofre seg selv for å beskytte familien og folket hans fra krig.

Dracula er nok en av de mer spilte karakterene man kan finne i populærmedia. Opprinnelsen stammer fra myter og folklore, men det var Bram Stoker som virkelig fikk vampyren inn i hjemmet med romanen fra 1897.

Fra den elegante kvinnebedåreren i tidligere adaptasjoner, har vi nå endt opp med en tøffere og mer empatisk personlighet. Det handler om en mann som er villig til å oppgi alt for å redde de han er satt til å beskytte.

Effektmessig er Dracula en skumringsfilm plassert i middelalderens Transilvania. Bildet flyter over vakre naturlandskap og beundringsverdige slott. Det er gode spenningsmomenter med en nærmest uovervinnelig helt i spissen.

Kampkoreografien har også noe å imponere med når vampyren slår over fra menneske til flaggermus. Kameraperspektivet kunne vært forbedret ettersom det blir for nært til tider og da mister man fokus.

Luke Evans (Immortals og Hobbiten) gir oss en sterk karakter som sliter mellom barbariske instinkter og plikten til å hjelpe folket sitt. Han er absolutt noe av det beste filmen har å tilby. Derimot er Dominic Cooper som erkefienden, et malplassert forsøk på en skurk.

Dracula veksler mellom terningkast fire og fem. Jeg liker hovedpersonen og hans omformingsprosess fra menneske til vesen. Det meste er spennende fra hans førsteinntrykk med nye krefter, til fortvilelse over blodsuget. Men det som skjer ellers på lerretet er ikke alltid like sterkt.

Kinobesøket er definitivt anbefalt

[ Omtalen ble først trykket i Byavisa 15.10 ]