Devil's Night, 30. oktober, er den dagen i året Detroit snus på hodet. Byens avskum setter fyr på byen og begår ugjerninger hele natten lang. På en av disse nettene blir kjæresteparet Eric og Shelley brutalt drept. Det sies at når noe galt oppstår, vil man komme tilbake for å rette opp i ugjerningen. Dette skjer nøyaktig ett år senere, på den neste Devil's Night, da Eric står opp fra de døde for å legge ut på et hevntokt mot de som stod bak hans død.

Historien til The Crow er sannsynligvis det enkleste aspektet med filmen. Det er en rettfram opplevelse som til tider kan føles litt lineær. Man vet hele tiden hvilken retningen filmen vil gå i, og på dette punktet handler det stort sett bare om hvordan det er utført. Jeg kan trygt si at The Crow leverer til de grader i sin utførelse. Litt av spenningselementet forsvinner når det viser seg at Eric har diverse superkrefter, som kan for eks. gjøre ham usårlig. Allikevel greier man å gjøre karakteren, Eric, til en veldig mystisk fyr som opererer i skyggene.

Eric er en fyr vi bør snakke mer om, han er tross alt hovedpersonen i denne mørke filmen. Han er drevet av hevn og er ekstremt voldelig i sin ferd mot sitt mål. Dette gjør også at det er litt vanskelig å sympatisere med han. På den annen side vil jeg at han skal vinne. Eric er en karakter som splitter meningene mine, og det liker jeg. Han er ikke en helt, han er heller ikke en skurk. Eric er en antihelt. Til tross for hans metoder, skader han ikke sivile. Han er ikke ute av kontroll, han er fokusert. Som jeg nevnte tidligere, har han også superkrefter. Dette er et stort problem for mitt syn på filmen, og det tar bort noe av spenningen. Det aller største problemet mitt med disse kreftene er allikevel at de ikke blir særlig godt forklart. De bare er der, kan man si.

Av andre, dog ikke like komplekse, karakterer har man skurkene som stod bak ugjerningen og ellers flere råtne personligheter. De fleste av skurkene utvikles ikke særlig stor grad, det er ikke meningen at vi skal sympatisere med dem på noe vis. Det er allikevel et hederlig unntak blant skurkene, men det kan spolere deler av seeropplevelsen å nevne det, så det vil jeg ikke gå nærmere innpå. Men det er ikke bare massevis av råtne skurker i byen, det er også personer som anses som gode, blant annet politimannen Albrecht, som bringer komedie inn i denne mørke filmen.

The Crow leker tidvis med flere sjangre. Den er først og fremst en film som blander fantasi med action, men under overflaten finner man også hint av mørk komedie og noir. Fantasi-, action- og komedieelementene har jeg allerede nevnt kort, men det med noir går for det meste på bruken av skygger og mørkheten generelt. Hovedpersonen selv innhylles i et mørke som gjør han vanskelig å tyde, og som de fleste noir-filmer, så er ikke hovedpersonen feilfri.

Symbolisme er noe som preger The Crow, og det er ikke overraskende at det i stor grad er kråken som får mye plass her. Kråken blir et tegn på liv og død. Det filmes ofte fra dens perspektiv, noe som gir inntrykk av at Eric vet alt. Han vet hvor han skal gå, dukke opp og når han bør forsvinne. Kråken spiller dermed en stor rolle i denne filmen.

Når det gjelder skuespillerprestasjonene i filmen, ligger mye av ansvaret på Brandon Lees skuldre. Han bærer hele filmen. Lee døde som kjent under innspillingen av filmen, og det måtte derfor brukes spesialeffekter for å gjøre ferdig hans del av filmen. Dette merkes nærmest ikke, og brukes nesten bare i scener der Lee, i rollen som Eric, står med ryggen til. Hans prestasjon er veldig god. Han sier ikke mye, men hans tilstedeværelse er enorm. Det samme kan sies om en av skurkene, Top Dollar, spilt av Michael Wincott. Han er truende og intens på sin egen måte, og stjeler hver scene han er med i.

The Crow er en lineær sjangerblandende film med veldig få overraskelser, men som skinner i sin utførelse av sjangrene sine, sine skuespillprestasjoner og sin komplekse hovedperson.