I en dyster, mørk og regntugn verden våkner Eric Draven (spilt av Brandon Lee) opp på en kirkegård uten å huske altfor mye om det har skjedd ham tidligere. Men etter hvert som at han begynner å sette føttene sine på kjente områder, så dukker minnene opp. Minnene om et brutalt drap ut av det blå på ham selv og hans kjære uten at de ansvarlige noen gang fikk så mye som et klapp på hånden. Nå er det opp til Eric å sette en stopper for alle de involverte i drapene.

Tenk at denne kultklassikeren er blitt voksen. Ja, faktisk skikkelig voksen! Vi snakker tross alt om en film som nå i 2025 er blitt 31 (!) år gammel. Så da jeg så denne som 13-åring tilbake i 1994 var jeg mildt sagt imponert over visjonen til regissøren Alex Proyas (som også står bak innovative og bemerkelsesverdige filmer som «I, Robot» og «Dark City») og hvordan denne tegneserieadpasjonen sprudlet over med energi og spenstig historiefortelling gjennom øynene på en mann på hevntokt. Nå som jeg ser den igjen over 30 år senere så er jeg nok ikke like begeistret over hvordan filmen utarter seg, og ser samtidig at den nok ikke har tålt tidens tann like godt som andre filmer rundt samme alder.

Heldigvis får den litt drahjelp på den tekniske delen av at den nå er utgitt på 4K-formatet som selvfølgelig bidrar til at den ser og høres ganske så fresh ut, likevel henger den tidlig 90-tallsvibben over filmen som et søkkvått, bløtt håndkle – som også har sin sjarm om du er fan av denne filmen fra før. Dette drar likevel ikke noe fokus bort fra filmen, som jeg forstatt har en god plass til i hjertet mitt. Det er noe vakkert og vondt over både filmens tematikk, som jeg synes Proyas har gjort en strålende jobb med å få frem gjennom en litt tung og mørk film som i fremgangsmåte KAN minne om filmer som «John Wick». Siden det er helt essensielt for filmen at dramaet og kjærlighet kommer frem, så mener jeg at han har gjort en strålende jobb.

Det som ikke fungerer like godt denne gang er at jeg synes at et par de slemme gutta ikke helt får vist hva som har drevet dem til denne handlingen, selv om det kollektivt sett kommer frem etter hvert. Det er også et par små sideveier som ikke helt vinner frem, og så er det også litt overspilling ved enkelte scener.

Likevel får jeg fortsatt mye ut av denne filmen, selv om den nok traff meg mer emosjonelt da jeg var 13. «The Crow» er fortsatt hundre, om ikke tusen, ganger bedre enn den nye versjonen som var heeeeelt forferdelig.

Konklusjon:

Jeg kan ikke komme her og si at «The Crow» smeller like godt nå som da den kom ut for 31 år siden. Den er fortsatt en ganske så stilig film som treffer godt ved å ha med seg: en stilig Brandon Lee i hovedrollen, et effektivt soundtrack og et visuelt uttrykk som passer godt til fortellingen (levendegjort av regissør Alex Proyas). Det som var en sterk femmer for meg den gang er nå blitt en en ren og fin firer. Nostalgiens effekt gjør nok sitt, og jeg tror at den som har et forhold til filmen synes den er bedre enn de som eventuelt ser den for første gang.