---

Ingress:

Når to søskenbarn velger å forlate hjemlandet for å søke lykken i Europa, går de inn i en verden, bransje og virkelighet som blir litt mer tøff enn de trodde på forhånd. Reisen deres går igjennom kriminelle nettverk, slitsomme Sahara, en livsfarlig båttur, og det som verre er. De to unge mennene innser parallelt at eventyret om et bedre liv med bedre muligheter, kan vise seg å være uoppnåelig…

Anmeldelse:

Italias velfortjente Oscar-nominerte bidrag i år kommer liksom helt på rett tid, etter de siste årenes massive bølger med migranter og båtflyktninger, spesielt til Italia, slik som også denne filmen skildrer. Io Capitano slår oss som en bølge av desperasjon og hindringer, men også en hjerteskjærende varme, menneskelighet, og en stor dose nestekjærlighet. 

Regissør Matteo Garrone, som virkelig slo igjennom med Gomorra i 2008, for så å ha gitt oss Tale of Tales (2015) og Dogman (2018), går igjen løs på virkeligheten med ærlig hånd, denne gang altså rundt et fenomen som omhandler tusenvis, hvert år. 

Den 16 år gamle Seydou og hans fetter Moussa trosser foreldre og familie og reiser mot det de tror er bedre forhold, fra Senegal, og med mål mot Europa hvor de drømmer om å lage musikk og bli rike.

Seydou Sarr i rollen som Seydou er altså så makeløst god, troverdig og bra castet, at man underveis sitter og har problemer med å tro at det er skuespill man ser. Hvilket naturtalent! 

Det samme kan sies om skuespillet generelt, og enkelte scener er så brutalrealistiske i utføringen at man føler man overværer en dokumentar, og ikke et fiksjonsdrama. Spesielt er en biltur igjennom Sahara-ørkenen, samt båtturen over Middelhavet svært troverdig gjort.

Det skittenrealistiske brytes kun ved et fåtalls anledninger, hvor regissør Garrone putter inn vakre, drømmeaktige scener, som avbrudd og skildring av Seydous tanker og eskapistiske drømmer fra det vonde han opplever underveis. 

Balansen føles så god i Garrones portrett. Her holdes aldri det vonde og ubehagelige for lenge, samtidig som små spirer av håp, humor og glede underveis, kommer i små drypp, og ikke i store doser. Seydou og Moussas reise er altså emosjonell og kraftig kost, og spesielt trist er det å bevitne hvor livlige, energiske, naive og drømmende de er i filmens første del. Det svir å se hvordan realiteten smekker dem i trynet underveis på reisen, samtidig som de, og heller ikke du som publikum, må miste håpet av den grunn. Eneste som slår oss underveis, er at enkelte små scener virker litt beleilige, som at de er skrevet slik for at historien og narrativet skal passe, og gå naturlig videre. Men, dette er småting, og ikke noe å henge seg nevneverdig opp i. 

Io Capitano er et nydelig stykke sterk virkelighetsskildring, med knall skuespill i samtlige roller, og hvor troverdighetsskildringen sitter som et skudd. Vennskapet mellom de to guttene går som en rød tråd igjennom filmen, og ekstra varmende er det å se enkelte mennesker Seydou møter på underveis, og som gir næring til troen på andre mennesker, i en verden av drit og elendighet. Seydou Sarr har vunnet blant annet pris under fjorårets filmfestival i Venezia, og er som filmkarakter alt hva godheten i enkelte mennesker er, og skal være! Når filmåret 2024 skal oppsummeres, vil Seydou stå igjen som årets filmhelt, i hvert fall for undertegnede. Han er absolutt min menneskelige kaptein!

(Foto/Copyright: Fidalgo)