En amerikansk, ung og dypt troende nonne reiser fra statene over til et kloster på den vakre italienske landsbygda. Etter en tilsynelatende varm velkomst, starter et mareritt av mørke hemmeligheter og skremmende hendelser!

Vel… undertegnede føler han har skrevet liknende innledninger og handlingsresyméer en del ganger, blant annet det siste året. Både fjorårets The Exorcist, The Nun-filmene, og nå nyligst den ikke så verst The First Omen, tar for seg mørke og onde krefter innerst i de katolske kretser, kriker og klostre. 

I følge alle disse filmene, samt flere lignende tv-serier, står det virkelig ille til blant konservativt troende i visse deler av Europa, og verden. Italienske Dora Romano spiller forøvrig abbedisse i Immaculate og var nylig også å se som nonne i nettopp The First Omen. Hun passer godt til dét. 

I hovedrollen som den unge nonnen søster Cecilia står Sydney Sweeney, kjent blant annet fra seriene Euphoria og fantastiske The White Lotus. Regissør Michael Mohan har gått for en pen, rolig og lekker innpakning, hvor kulisser og vakre locations står for det meste av stemninger og eyecandy. 

Immaculate er en slowburner av en spenningsfilm som ikke pøser på med for mye bråk eller skrekk, og i hvert fall ikke for tidlig i historien. Hovedkarakter Cecilia er dog merkelig lite opptatt av å finne ut av hva konkrete rare hendelser og personer feiler i dette klosteret, og det blir derfor noe svært tafatt over henne som rett og slett irriterer.

Hun presterer til og med i en konkret scene å saaaaakte dra frem et våpen, mens hun selv blir fysisk angrepet. Hvorfor hun ikke gjør dette fortere, for å forsvare seg, forblir et regimessig mysterium. 

Den narrative fremgangen og karakterutviklingen engasjerer ikke så voldsomt, samtidig som Cecilias skjebne har noe veldig “sett det før” over seg. Handlingen føles rett og slett veldig syltynn, bare pakket pent inn i pene bilder. 

I rekken av, la oss kalle det “katolske skrekkfilmer”, blir Immaculate både litt daff, forholdsvis uinteressant og en fort glemt-film. Sluttscenen er dog den beste, for her er det både punch og en overraskende forløsning som kan tolkes på flere interessante måter. Litt synd at ikke også hele filmen er mer slik.

Er du sterkt religiøs og katolsk, vil dette sikkert få deg til å svette underveis. For oss andre er det vanskelig å få opp pulsen særlig, og historien blir slik mer som eksotisk å regne - den gir et innblikk i en annen “verden” og kultur, men som skaper en distanse som også gjør den ganske uspennende. På den annen side er filmen velsignet med kun 80 minutters spilletid, og slikt skal man jo være takknemlig for. 

(Foto/Copyright: Ymer Media)