---

Ingress:

Hund bor alene i en leilighet i New York på 80-tallet. Han lider ingen nød, men føler seg alene og ensom, og kjøper derfor en robot som han setter i sammen, og vips… har han fått seg en ny venn. Den nye tilværelsen med sin nye kamerat, byr på mye spennende, morsomt og farlig i den store byen. Når Hund en dag tar Robot med på stranden, ender det med at maskinen går tom for strøm. Hund får videre problemer med å få Robot ut fra stranden før den stenger for sesongen, og det neste kommende året byr derfor på mye venting, lengting og savn etter hverandre.

Anmeldelse:

Robot Dreams er skrevet og regissert av Pablo Berger, en forholdsvis ukjent regissør som i 2012 riktignok bød på en særegen og moderne versjon av eventyret om Snøhvit i sin Blancanieves. Robot Dreams ble i vinter Oscar-nominert, men tapte for blant andre Gutten og Hegren. Førstnevnte er like fullt en skikkelig godbit av en annerledes animasjon, både i stil, form og utfoldelse. 

Rent visuelt går det mye i sterke farger, litt barnslig animasjon, men likevel nokså gjenkjennelig der stilen kan minne om mye kjent anime. I New York bor det denne gang kun dyr, og karakterene som skildres er både morsomme og sjarmerende. Det gjør liksom noe med oss at det nettopp kun er dyr her, og ikke mennesker - det skaper litt ettertanke rundt oppførsel, væremåte og flere andre ting. Skildringen av det yrende livet i New York, er også en veldig sjarmerende ting, samt bygger opp under det nostalgiske og livsaspektet rundt historien. Her er nemlig blant annet tvillingtårnene med i mangt et bilde, og 80-tallet kommer slik klart tilbake til oss.  

Hund i sentrum, og så etterhvert Robot, er veldig enkle karakterer uten den store dybden. Men det er da også de enkle følelsene og linjene som tegnes her - hverdagslige ting og gjøremål, vennskap, ensomhet, tilhørighet, med mer.

Her er ingen dialog, bare naturlige lyder i bybildet, samt litt musikk som fargelegging. Tempoet er bedagelig og anti-hysterisk - en annen og sjelden kvalitet innen denne ofte stress-pregede genren, særlig for oss voksne som liker det litt roligere. 

Robot Dreams bryter på mange måter med forventningene vi har til genren. Den kjører en ikke like lineær og tradisjonell fortellerstil og narrativ, men byr på tidvis rare, smått surrealistiske enkeltscener som kan synes tatt helt ut av det blå, uten mål og mening. Dette oppleves lenge både litt frustrerende og mindre engasjerende. Hva driver filmen liksom på med? 

Etter hvert går denne litt overraskende stilen over i sjarm, forundring og en voksen ettertenksomhet som gjør at den vokser på oss. Dens sjarm ligger derfor mye i dette - at den er annerledes og litt rar, inkludert i en overraskende og voksen slutt.

Robot Dreams blir slik mest en animasjon for voksne, eventuelt en film for barn til å lære av og forstå virkeligheten som noe annet enn formelpreget, perfekt og ufarlig. Filmen er beundringsverdig annerledes, ja en animasjon som akter å bryte, både innen klassisk historiefortelling, delvis også i audiovisuell stil, og vår oppfatning av hva og hvordan animasjon kan være. Den oppleves innimellom som substansløs og ikke veldig forankret i handling og mister oss derfor litt innimellom. Etter hvert vokser den likevel altså, og ender opp med å bli en minneverdig opplevelse som spesielt sikter seg inn mot voksne med sin tematikk rundt vennskap og minner, samt verdien og vekten av det å gå videre i livet, selv når det er ubehagelig og vondt. 

(Foto/Copyright: Selmer Media)