---

Ingress:

Vi følger Rose Cotter som jobber som psykolog. Moren hennes tok selvmord da Rose var i barndommen og det har gjort at hun har fått et hjerte for å hjelpe andre psykisk syke. En dag kommer en kvinnelig student til henne i terapi. Hun forteller at en demonsk skikkelse med et groteskt smil som bare hun kan se forfølger henne. Like etter tar kvinnen selvmord med et stort smil på munnen. Etter dette får også Rose problemer med psyken og en skikkelse med et demomisk smil forfølger henne også. Rose prøver å gå dette særs ubehagelige fenomenet i svingene, men det er ikke lett å bekjempe en overnaturlig forbannelse med bare rein logikk…

Anmeldelse:

Regien er ved Parker Finn, som her gjør sin debutfilm, og dette er langt fra noen dårlig debut. Finn har imidlertid skapt en film som ble godt lagt merke til og som raskt ble et aldri så lite fenomen og nå er film nummer to allerede entret kinoens verden og folk er spent på hva film nummer to vil romme. Markedsføringen til Smile gikk heller ikke upåaktet frem og det ble gjort et stunt på en rekke baseballkamper i USA der folk satt urørlig og stirret demonisk inn i kameraene med overdrevne smil. Selvsagt fikk dette stor oppmerksomhet på sosiale medier og skapte mye blest før filmen kom.

Filmen er ikke veldig nyskapende eller oppfinnsom i sitt konsept. Det hele er basert på regissørens egen kortfilm fra 2020 med tittelen Laura Hasn’t Slept. Smile bærer også litt preg over at den føles noe utstrekt i handlingen. Likevel er filmen ganske freaky til tider med smilene som føles svært skremmende. Det er også en medfølgende vold, blod og gørr som skaper en veldig hardcore skrekkfilmaffære. Konseptmessig minner Smile om en del filmer som The Ring og It Follows. Det vil si med en ondskap/forbannelse som smitter og der man må gjøre noe ubehagelig mot andre for at man selv skal gå fri.

Smile er en skrekkfilm som prøver å vente med å gi oss noen skrekkelige nådestøt. Som i den amerikanske The Ring er stemningen svært ubehagelig ved første gjennomsyn. Vi sitter å venter på at noe skal skje og selv om det ikke er direkte overraskende hva som skjer plottmessig har filmen en skremmeffekt som kan sette støkk i mange. Det er vondt og ubehagelig å se folk stikke seg selv og det er ganske så freaky å se disse smilene av en annen verden som gjør alt enda mer creepy å overbære. Det mangler også noe på manusdelen og i historiefortellingen som kan dra dette til enda et par knepp i hele gjennomføringen.

Konklusjon
Det visuelle og lyden er med på å skape den rette skrekkfilmdriven som gjør at dette ser proft og gjennomarbeidet ut. For min del skulle jeg nok ønske at plottet hadde hatt enda mer kjøtt på beinet. Det hadde løftet skrekkstemningen og det skumle i filmen. Nå blir det mer ubehagelig jump scares og samt visuell skrekkvold på skjermen. Likevel synes jeg Smile lander bra på beina og vil nok føles bra hardcore for tenåringer og unge voksne som ikke er veldig bevandret i skrekkfilmens verden. Jeg lot meg delvis rive med og synes Parker Finn klarte å gjøre veldig mye ut av det utgangspunktet han hadde. Så gjenstår det å se om Smile 2 klarer å følge opp suksessen. Det blir en finfin firer fra meg og en anbefaling å se for deg som er glad i ‘jump scares’ heller enn det innholdsrike stemningsfulle verket.