---

Ingress:

Rose (spilt av Sosie Bacon) jobber på et sykehus hvor hun tar seg av akutt psykisk syke når hun møter på en jente som virker genuint redd for ting som ingen andre kan se. Noe som i utgangspunktet virker som en jente som hallusinerer, blir etter hvert også noe som hjemsøker Rose i hverdagen. Når terroren begynner å grave seg inn under huden hennes er det brått hun som står midt oppi dette uten at noen av de rundt henne tror henne. Med stadig verre og hyppigere besøk av en entitet som kun hun kan se, begynner det å spøke for hennes eksistens.

Anmeldelse:

I skrivende stund har det vært Halloween og denne filmens oppfølger, «Smile 2», går sin seiersgang på kino over hele verden. Jeg har ikke vært sånn overivrig etter å sjekke ut noen av disse filmene, men Halloween virket som en passende dag for å sjekke ut den første filmen, på 4K-formatet. Og selv om den er meget enkel i sin fremgangsmåte for å gi oss en form for terror som man skal kjenne litt på kroppen, så er det de små detaljene og måten den på sett og vis trår i samme spor som den fantastiske «It Follows» banet vei for noen år siden. Dette er ikke en blåkopi av nevnte «It Follows», men den innehar det samme hovedelementet om at vi følger én person som blir terrorisert av en entitet som ingen andre ser, og som oppfører seg meget truende og stadig kommer nærmere. Denne gufne følelsen som følger med en slik situasjon er noe begge filmene sørger for at smitter over på sitt publikum. Kanskjer var nok «It Follows» enda bedre på det, men det er slettes ikke dårlig her hos «Smile» heller.

En film som dette er nødt til å treffe godt på stemning og den gjør absolutt det når den peiser på med både klassiske (og gjerne mer subtile) elementer av skrekk og noen veldig visuelle. Jeg foretrekker personlig de som ligger litt under yten og gjerne spiller på mine egne tanker som seer, men innimellom er det også fint å bryte opp en litt småskummel scene ved å kaste noe brutalt visuelt rett i ansiktet på publikum. Denne dynamikken er knallgod hos «Smile» og sørger for at jeg får en fin opplevelse fra start til slutt ved å stadig øke innsatsen og sørge for at utbyttet blir ditto bra.

Regissør Parker Finn står både for regi og manus i denne langfilmdebuten og har noen klare meninger om hvordan skrekk skal formidles i begge leirene, og selv om historien er litt fjern og lite relaterbar, så klarer den å snike seg inn på meg i løpet av spilletiden. Jeg har faktisk litt tro på at oppfølgeren klarer å servere en real dose skrekk, selv om jeg absolutt tenker at en oppfølger er litt unødvendig også. Finn Parker er uansett et spennende navn å merke seg, og jeg er spent på hvor ferden går videre etter disse to Smile-filmene.

Konklusjon:

Filmens varighet er kanskje litt overdrevet for denne filmen, men da er det i hvert fall godt å se at den tar seg god tid til å prakke på oss en stemning som etter hvert sitter meget godt. Ålreite prestasjoner foran kamera sammen med en spennende regi sørger for at «Smile» er en skrekk/thriller verdt å sjekke ut. Den ser også meget lekker ut på 4K og serverer et lydspor som sørger for å underbygge stemningen flere hakk. Dette er en ren og fin firer på terningen.