---

Terningkast:


Ingress:

Grace og Gilbert er tvillingsøsken som går igjennom mye rart og fælt igjennom sin oppvekst. Moren deres dør i barsel, mens faren blir alkoholisert og lenket til rullestol etter en arbeidsulykke. Den lille familien deres rakner når faren dør, og søsknene blir delt og sendt til hvert sitt fosterhjem. Når de ikke trodde livet kunne bli mer rart, tragikomisk, miserabelt og overraskende, ja så blir det nå nettopp dét…! 

Anmeldelse:

Australske Memoir of a Snail var i vinter Oscar-nominert for beste animasjon, i et år hvor også fantastiske Wallace & Gromit: Vengeance Most Fowl, The Wild Robot og Flow var tre av dens konkurrenter. Sistnevnte film vant som kjent den gjeve statuetten, men faktum er at Memoir of a Snail traff undertegnede enda hardere, både tematisk og rent emosjonelt. 

Historien om Grace og Gilbert er nemlig så spekket med gjenkjennelige og relaterbare livsreferanser at det er umulig ikke å bli revet med. Ikke bare er livet til disse to søsknene tragikomisk og vondt, men historien fortelles med geniale fortellertekniske grep underveis. Noe av nøkkelen til at det fungerer så godt oppleves å være en genial blanding og balanse mellom gravalvoret og galgenhumoren som livet byr på. Manus, fortellerstemmene og ikke minst sjarmen i animasjonsstilen skaper til sammen denne unike emosjonelle kraften i filmen.  

Regissør Adam Elliot vant Oscar allerede tilbake i 2004 for kortanimasjonen Harvie Krumpet. Etter dette har han levert den også fabelaktige Mary and Max (2009), om en liten jente som utvikler et overraskende vennskap med en rar, voksen kar.

I hans siste Memoir of a Snail er igjen vennskap på tvers av alder en sentral ingrediens. Grace utvikler nemlig et nært vennskap med den gamle eksentriske damen Pinky, en kvinne som virkelig vet å leve livet og som har opplevd så mye at det ingen ende vil ta. Grace på sin side har alltid vært begrenset av sin egen beskjedenhet og frykt for selve livet, som om hun hele tiden har drasset rundt på et skall hun ikke klarer å bryte ut av, ja, akkurat som en snegle. 

Metaforene og koblingene til snegler opptrer forøvrig mange andre steder også underveis i filmen. Grace elsker snegler og sneglesamlingen hennes fungerer som mentale venner når hun har det som verst. Det visuelle og animasjonsmessige uttrykket kan til dels minne om Aardman Studios Wallace & Gromit, bare markant mer voksent og småvulgært i uttrykket - som det britiske radarparets australske mer røffe storebror.

Filmen har også den langt mindre fargerike og dystre fargepaletten som vi har sett blant annet hos regissør Tim Burton og hans mørke animasjoner. Som i Burtons univers er det også i Memoir of a Snail nettopp livet og døden som er en gjennomgående rød tråd, hvor manus og enkeltscener ikke er redd for å by på både småvulgære og røffe hendelser. Dette siste gir for øvrig filmen et klart tilsnitt av å være mest rettet mot voksne, mer enn mot, og for barn.

Memoir of a Snail er rett og slett mørk, ærlig, røff og deilig velfungerende i nærmest alt den gjør. Den velbalanserte bruken av alvor og humor over livets mange banaliteter, kobler oss dessuten emosjonelt til karakterene på en måte som frembringer både tårer og hjertesukk underveis. Grace og broren Gilbert har noe klart outsider-preg over seg, hvor utenforskap og ensomhet preger deres hverdag, men hvor de selv også lærer at man må ta tak i eget liv, for å komme seg igjennom det.

For akkurat som en snegle alltid går fremover (for den rygger jo aldri!), må man forsøke å ha blikket rettet rakt fram, selv etter uendelig mange humper i veien og x-antall slag i trynet underveis. Det er sjeldent at en animasjon treffer med så stor emosjonell kraft og beundring som det Memoir of a Snail gjør, og filmen anbefales derfor enormt varmt, spesielt til voksne.

(Foto/Copyright: Arthaus)