En tilsynelatende vanlig dag opplever den tidligere presten Graham Hess (spilt av Mel Gibson) store, merkelige symboler i kornåkeren sin. Men han er ikke alene, for når de setter på nyhetene ser de at disse store symbolene dukker opp over hele verden uten at noen har noen forklaring på hva som har gjort det eller hvorfor de er der. Det viser seg derimot raskt at det er blitt observert både illevarslende tegn og utenomjordiske vesener i nærheten av disse symbolene, og gården til Graham og familien er intet unntak når de en kveld opplever at noen eller noe forsøker å ta seg inn til dem.

Jeg vet at regissør M.Night Shyamalan er en kar som er veldig polariserende. Noen elsker ham og noen hater ham. Personlig så er jeg så definitivt plassert i elsker-kategorien, selv om jeg som blodfan også ser at han hadde en dårlig periode med filmer som «The Happening», «After Earth» og «The Last Airbender», så er han på sitt beste en fantastisk filmskaper som har laget noen av mine beste filmøyeblikk noensinne. Kinoturen på «The Sixth Sense» var en åpenbaring, mens en film som «Unbreakable» er noe av det beste jeg har sett innen superheltfilmer, samt at «The Village» er en av mine absolutte favorittfilmer (godt hjulpet av den enormt gode musikken). Denne filmen, «Signs», så jeg også for første gang på kino og det var da – etter «The Sixth Sense» og «Unbreakable» - og skjønte da at jeg hadde fått meg en favorittregissør ved siden av eminente folk som Steven Spielberg.

«Signs» er ikke favorittfilmen min fra Shyamalan, men jeg synes så absolutt den er en studie i oppbygging, struktur, spenning, musikk, skuespillerprestasjoner og et øye for små detaljer som gjør at man sitter igjen etter at filmen er ferdig og tenker litt. Ikke bare på den velkjente «tvisten» som Shyamalan er kjent for å ha i flere av sine filmer, men på opplevelsen han gir når han serverer en film som dette. Man ser hans kjærlighet for filmer og i mine øyne er det flere fellestrekk med mesteren Hitchcock som gjør at han har meg i sine hule hånd gjennom hele filmen.

Teknisk sett så trengte denne filmen en liten oppgradering på bildet sitt. Det er ikke altfor lenge siden jeg så filmen på Blu-ray og tenkte da at den har litt svakheter i bildet som fint kunne vært bedret, og så gikk det bare en måneds tid før 4K-formatet ble annonsert. Med begge formatene friskt i minnet, samt et godt og varmt minne om da filmen gikk på kino, var det godt å se at de faktisk hadde forbedret det som burde bli forbedret – på en naturlig og subtil måte. Det blir ikke glorete eller FOR bra, men bedre.

Mel Gibson (kjent fra «Lethal Weapon» og «Braveheart») kan man sikkert mye om, men i denne filmen gjør han sakene bra nok til at han bærer filmen og mestrer å spille på skrekk, humor og drama på godt vis. Det er noe tilskrudd til både ham og de andre som spiller i filmen, men det passer denne filmen godt og jeg synes det tilføyer i stedet for å ta noe fra filmopplevelsen.

Konklusjon:

Det er litt vanskelig å snakke om filmene til Shyamalan uten å hylle ham mer enn den gjennomsnittlige filmelsker antagelig ville ha gjort. Jeg synes de beste filmene til Shyamalan er fabelaktige og nettopp «Signs» er i denne kategorien, selv om den befinner seg litt under de absolutt beste filmene hans. Det er godt å se «Signs» på 4K-formatet, men det er lov til å sette et lite spørsmålstegn til at denne filmen er ute på Blu-ray OG 4K, mens min favorittfilm (LES: «The Village») fra Shyamalan fortsatt ikke har kommet seg forbi DVD-formatet. Terningkastet er uansett en strøken femmer for denne utgivelsen.