Året er 1944 og andre verdenskrig nærmer seg slutten. Finland og Sovjetunionen har undertegnet fredsavtalen i Moskva. Avtalen tilsier at Finland må avvæpne nazistene og driver dem ut av Lappland. Nazistene bruker den brente jords taktikk og ødelegger veier, broer, landsbyer og byer. Dypt i Lapplands ødemark finnes en mann som har besluttet å legge krigen bak seg. Hans navn er Aatami Korpi og han er litt av en finne som krysser SS Obersturmführer Bruno Helldorfs veier, og Helldorf mobiliserer sine soldater for å finne gullet til Korpi, men det skal dog vise seg at Korpi er en brutal kar man ikke fucker med…

Det er en goldere landskapsfølelse i Lappland. Vår mann ser bombene på avstand og virker nesten litt avbalansert i forhold til krigen. Han har lagt den fra seg for godt. Sisu betyr noe slikt som å knytte neven med sammenbitte tenner, og denne karakteristikken er det som passer perfekt på Aatami Korpi. Han kjempet i Vinterkrigen og var en kommandosoldat som man ikke kødder med.

Sisu blander krigsfilm med western og tar veldig av etter hvert. Dette er en brutal film med mye blod og splatter. Filmen er veldig finsk. Solen steiker. Naturen er vill, vakker og barsk i filmen. Det er nesten litt westernfølelse over det vi opplever. Nesten som en moderne finskinspirert spaghetti-western. Vår mann som rir på hest og ikke lar seg pelle på nesen av noen. Selv ikke nazistene rokker ham noe særlig. Han graver også etter gull og finner en stor gullåre i bakken.

Filmen er laget av Jalmari Helander som gav oss den mørke skrekkfilmen Rare Exports om Julenissen. Helander viser også at han følger godt opp med Sisu på en glimrende måte. Føler Sisu treffer enda bedre enn Rare Exports. Det er en helt egen stemning i Sisu og filmen klarer å overraske meg hele veien. Hovedpersonen spilles av Jorma Tommila på en svært karakteristisk måte som du tror virkelig på. Det er noe veldig gladvolsk over Sisu også med masser av tegneserie-action og tegneserievold. Man kommer heller ikke uten vår egen norske Max Manus-skatt i Aksel Hennie som spiller Nazisten Obersturmführer Bruno Helldorf, som en sann lurendreier og en iskald psykopatisk fyr.

Alt er inndelt i en rekke kapitler som forteller historien og gir hint om hva vi skal innom på veien. Dette underholder til det fulle og treffer godt på det filmen forsøker seg på. Historien er akkurat passe overdrevent til at du fascineres av det du ser på. Liker også den rå og mørke humoren og Sisu overrasker stadig med sine masse rare påfunn. En vanlig mann ville ikke overlevd halvparten av det hovedpersonen går igjennom og dette fremstiller seg som en real b-film-story som selv ville fått Charles Bronson til å bli stolt over det filmen gir deg. Actionen er tidvis spinnvill og dette føles nesten som en finsk vri på noe Tarantino også kunne involvert seg i.

Konklusjon
Sisu overrasket meg veldig positivt. Jeg heier voldsomt på underdogen i filmen, nemlig hovedrollefiguren Aatami Korpi, som er litt av en ‘bad ass’. Humoren er rå og actionen veldig skrudd til. Det gjør dette til en kul film som evner å underholde med denne røverfortellingen av en krigsfilm. Starten er episk og reisen som Korpi går igjennom er svært intens og slutten er også noe som sitter og gjør at filmen leverer litt av en forestilling som står til fem stjerneskuddøyne på terningen. Jeg liker regien til Jalmari Helander og hvordan han har lagt opp denne barske, finske fortellingen med store doser action, vold og utrolig pågangsmot, akkurat som en som knytter neven med sammenbitte tenner…

[ Jeg så filmen med abonnement på Netflix ]