( + )

Storbritiannia ligger fortsatt isolert fra omverden og viruset er fortsatt en stor trussel for alle gjenlevende. Likevel er det små samfunn som har etablert seg hvor livet er tilnærmet vanlig med unntak av noen stadig må ut på tokt for å finne ressurser og mat. Nå er den unge Spike (spilt av Alfie Williams) gammel nok til å bli med på et slikt tokt, i farens øyne, og etter en begivenhetsrik og opplysende tur ser Spike en mulighet til å få moren frisk om han bare får med seg den syke moren ut og gjennom villmarken hvor de virusinfiserte herjer.

Da regissør Danny Boyle (mannen bak «Trainspotting» og «127 Hours») lagde den første filmen om viruset som isolerte hele Storbritiannia fra resten av verden, var det nok ikke mange som så for seg at arven ble videreført så mange år senere gjennom filmen «28 Years Later». At han også denne gang står med regien og har med seg samme manusforfatter som ved den første filmen, Alex Garland, er et bevis på at de også denne gang mener alvor, og at de serverer oss en film i samme ånd.

Tegnene er raske å spore da vi ser hvordan filmen er filmet og hvordan følelsen av truslene frremstår. Enten det gjelder å få det engelske landskapet til å virke litt røft, brutalt eller usminket, eller å få alt til å virke skumlere og mer fryktinngytende ved at det ikke ser polert eller altfor pent ut. Det er det røffe og mer ekte i filmen som bidrar til at disse filmene lykkes, og hadde alt sett pent og ryddig ut hele veien, ville ikke disse filmene truffet noe særlig. Men ettersom Boyle får for det genuine så fungerer det også denne gang, selv om alt ser og lyder bedre enn hos den originale filmen som banet vei for oppfølgerne.

Det er noen elementer i historien som gjør at dette sprudler ekstra mye og treffer såpass godt og bredt som det gjør. Historien har fundamentet dunket ned i sement gjennom det å sette fokus på en familie på tre som har det litt vanskelig og som samtidig har sykdom midt i kjernen som en pådriver for det som skjer videre i filmen. Det gjør det hele jordnært før det braker løs med de infiserte som befinner seg på veien frem mot målet.

Og skuespillerne som tar oss med på ferden er et knippe med gode skuespillere som gjør gode roller. Frontet av den unge gutten Alfie Williams og godt hjulpet av erfarne og gode skuespillere som Jodie Comer («The Last Duel» og «Free Guy»), Aaron Taylor-Johnson («Godzilla» og «Kick-Ass») og tungvekteren Ralph Fiennes (kjent fra Harry Potter-filmene og «Schindler’s List»), får vi gode prestasjoner og roller man bryr seg om på en eller annen måte. Det at det er mye som står på spill er også en faktor som gjør at hele filmen er spennende og at det fungerer såpass bra hele veien. Jeg synes faktisk at totalen er bedre denne gang enn ved første film. Den andre filmen «28 Weeks Later» kan jeg ikke uttale meg særlig om siden det er altfor lenge siden jeg så den.

Konklusjon:

Dette var da en hyggelig overraskelse? Men jeg må også si at jeg forventer egentlig ganske store ting fra en regissør som Danny Boyle som i mange år har gledet en hel verden med maaaaange gode filmer. «28 Years Later» ble en såpass stor suksess at det ble snakk om en oppfølger allerede et par uker etter at den hadde sveipet over kinoer over hele verden, og i skrivende stund er denne oppfølgeren kinoklar. Uten å røpe for mye så legger jo denne filmen klart opp til en oppfølger og med tanke på at denne var såpass underholdende så sier jeg hjertelig velkommen til et nytt kapittel i denne sagaen. Dette var som nevnt såpass bra at jeg legger meg på en sylskarp firer på terningen. Jeg tror faktisk at jeg havner høyere om jeg tar et gjensyn med filmen «down the road», for et gjensyn er den absolutt verdt.

Jeg legger også til at denne versjonen jeg har anmeldt er en 4K versjon utgitt i et steelbook-cover og ser ut som gull i filmsamlinga. Den er et must om du likte filmen og gode, gjennomførte utgivelser.