---

Ingress:

Rundt 30 år etter at det dødelige viruset fra et hemmelig laboratorium snudde opp-ned på samfunn og menneskeheten, har enkelte funnet måter å overleve på. Rundt dem fredes enda livsfarlige smittede, men ute på en britisk øy har en gruppe mennesker klart å isolere seg fra fastlandet og farene som truer der. En dag legger en far og hans 12 år gamle sønn ut på en vandring over til fastlandet. Der oppdager de flere ting de aldri hadde sett for seg...

Anmeldelse:

I regi av Danny Boyle (Trainspotting, Slumdog Millionaire) og manus av Alex Garland (Ex Machina, Civil War), fortsetter nå filmserien som de startet med tilbake i 2002 i 28 Days Later. Den også heftige oppfølgeren 28 Weeks Later ble imidlertid regissert av Juan Carlos Fresnadillo og skrevet av andre forfattere. Nå er Boyle og Garland tilbake til dette dystopiske og tidvis spinnville scenariet, hvor zombie-liknende mennesker truer de få av oss som enda er levende og oppegående igjen. 

28 Years Later føyer seg dermed inn i rekken av liknende dystopiske post-univers den senere tiden, som The Walking Dead og The Last of Us. Dommedagsskildringer er med andre ord ikke akkurat noe nytt, verken på film eller tv, men Boyle klarer med sin særegne stil og uttrykk virkelig å skille seg ut. 

Noe av det første man legger merke til er det visuelle uttrykket i filmen. 28 Years Later er nemlig delvis filmet med iPhone, noe som gir bildene et klart amatørpreg og tidvis uklare, tåkete og kornete bilder. Dette er gjort for å speile originalfilmens liknende håndholdt kamera-preg, men uten at dette gjør det helt store for meg selv, må jeg innrømme. Man blir heller her sittende og føle at man ser en amatørfilm, noe som gjør at dette grepet egentlig hemmer, mer enn fenger. 

At 28 Years Later i store deler av filmen blir forstyrret av sin egen stil og form, er dessverre noe man ikke klarer å komme bort ifra.

Jeg har tidligere virkelig likt Danny Boyles særegne stil i flere av hans filmer, som Trainspotting og Slumdog Millionaire. Men når han på den ene siden forsøker å etterstrebe realisme og troverdighet, men parallelt drar oss ut av fiksjonen med så mange åpenbare filmtekniske grep, ja så krasjer det litt for min del. 

For eksemplene her er mange. Her klippes det inn bildemontasjer av gamle krigsscener og soldater fra både virkelig og filmatisk fordums tid. Moderne musikk legges på så mange scener at halve filmen oppleves mer som en musikkvideo, enn en klassisk fortellende film. Det er også små brudd av hopp i tid og rom her som gir narrativet en haltende rytme. Med mer.

Grep som dette er tilsammen tidvis så smått surrealistiske at man ikke vet om karakterene i historien drømmer, eller om det er virkelig. Og ikke minst - filmen oser derfor hakket for mye av form og stil som overdøver historien og karakterene. 

Og dette er synd. Unge Alfie Williams i rollen som 12 år gamle Spike er nemlig veldig god og troverdig som den stakkars gutten som må bli brutalt fort voksen. Rare karakterinnhopp av svenske Edvin Ryding som svensk soldat, og veteran Ralph Fiennes som en spinn gal Dr.Kelson, er surrealistiske skikkelser som forsåvidt gjør filmen uforutsigbar og tilfører humor. Filmen er slik ganske underholdende, sant nok, men noe mindre preget av nettopp stil og form, blir filmen da altså heller ikke. 

Etter at vi selv har opplevd en verdensomspennende pandemi siden forrige film, gjør man seg dermed selvsagt mange tanker underveis. Her er det mange grelle skjebner og tragedier, ja, det er dystert som bare f!

Som når håp og livslys blir slukket like fort som det dukker opp, eller som når sentrale karakterer rett og slett dør. Som en post-pandemisk skildring i vår tid, er det derfor umulig å heller ikke bli påvirket av det man ser. Fiksjonsfilmer av dette slaget har i dag rett og slett en litt større påvirkningskraft enn den hadde før 2020, og det er aldri så lite skremmende å tenke på i seg selv. 

28 Years Later er nok en film som vil dele folk litt i all sin tidvis spinnville stil, form og overraskelser underveis. Dette er forøvrig første filmen ut i en kommende trilogi, og etter å ha sett denne første delen, er det bare til å gruglede seg til hva mer “morsomheter” og dystopiske scenarier Boyle og co. vil komme med. For selv om det ikke alltid er like lett å elske grepene Boyle foretar seg underveis, så kjører han i det minste ikke safe, noe som gjør filmen utrolig uforutsigbar. Dét skal den i hvert fall ha. 

(Foto/Copyright: SF Norge)