Barbie lever i Barbieland, som beskrives av firmalederen som en by i Sverige. Det er en verden gjennomsyret av feminisme der Barbie styrer alt. Barbie har en strålende dag hver dag og alle opphøyer henne. Ken har bare en god dag om Barbie ser på ham. Det er bare det at alle mannedukker heter Ken og de slåss om Barbies oppmerksomhet hver dag. Men så endres alt når Barbie og Ken drar til den virkelige verden og kommer tilbake med andre idealer til Barbieland som snur ting på hodet…

Barbie-filmen gikk som en farsott over verden da den kom i 2023. Den fikk også lov til å være noe så sjeldent som storesøster til Christoper Nolans Oppenheimer. Det vil si at blandingen gikk som Barbenheimer, der Barbie gikk seirende ut av duellen som mest sette film på kino av de to. Det samarbeidet ble en hype som gikk som en farsott på sosiale medier. Dessverre så jeg kun Oppenheimer på kino og har lenge planlagt å se Barbie, før jeg tettet dette flaue hullet med dette gjennomsynet i denne anmeldelsen.

Fenomenet Barbie så dagens lys i 1959, og er en svært populær leke som siden starten har vært på alles lepper. Jeg var litt spent på hvordan filmskaperne skulle gripe an å lage en film ut av Barbie-dukke-fenomenet. Det har jo vært laget en del animerte Barbiefilmer fra før av, men de er av en svært lav 'kunstnerisk' kvalitet, for å si det mildt. Derfor nevner jeg ikke dem mer og går rett på dette, som er en svært påkostet blockbuster. Filmen åpner med at jenter som leker med dukker ute i ørkenen. Så finner de en stor Barbiedukke og knuser alle de andre dukkene sine til musikken og som en parodi av åpningsscenene av 2001: En romodysse med apene. Med den introduksjonen ble standarden satt og filmen fikk min fulle oppmerksomhet.

Barbie har ingen egen vilje og liker ikke å tenke over noe. Det endres når hun kommer til den ‘ekte verdenen’. Den første scenen når Barbie og Ken kom til vår verden på stranden med sykt rosaglorete aerobikkutstyr og rulleskøyter, er ganske effektfullt. Opptredenen til Barbie og Ken resulterer i at alle ler av henne og gir henne stygge tilbakemeldinger. Barbie tar dette negativt, men Ken, som ikke er vant til slikt, elsker oppmerksomheten han får. For første gang i filmen får vi se en sårbar Barbie. Hun føler på andre ting enn bare å dyrke seg selv. Hun blir følsom og opplever litt av det alle jentene har følt på som leker med lekene.

Barbie i filmen er veldig stereotypisk, speiler godt Barbie-dukken, hele Barbieverden og alle lekene som Barbie-hus, Barbie-bil, de mange klærne med mer. Filmen er veldig dukkete og jentete med rosa som den tvers igjennom mest fremtredende fargen. Ellers er dette også bra fargerikt med fest, glitter og dukkeglamour gjennom hele forestillingen. Det hele minner litt om musikkvideoen til Lene Nystrøms og Aquas Barbie Girl fra 1997. Bare at dette virker enda mer påkostet og mer gjennomarbeidet.

Greta Gerwig er en dyktig filmskaper og viser at hun er en rett kvinne for å dra Barbiefilmen i land. Hun kjenner jeg fra før for filmer som Lady Bird og Little Women, men mitt første møte med Gerwig og hva hun var god for var gjennom Noah Baumbachs Mistress America, som jeg så på BIFF året filmen kom. Der Gerwig spilte hovedrollen og skrev manuset sammen med regissøren. Denne gangen er rollene snudd, der det er Gerwig som regisserer og Noah Baumbach som er med henne på manuset.

Skuespillet i filmen er noe som sitter. I front for filmen finner vi Margot Robbie som spiller Barbie på en veldig karikert måte. Hun har alltid en bra hårdag, verdens største Colgate-smil og spiller rollen med stor selvsikkerhet. Som Barbies motstykke finner vi den minst like populære skuespilleren Ryan Gosling, som har mye sjarme og komisk timing som den populære dukken Ken. Han tilfører karakteren en påklistret selvsikkerhet, selv om det skinner gjennom at han er svært sårbar. Disse lagene klarer Gosling å formidle i sin rolleprestasjon. Will Ferrel spiller Mattels (Firmaet som selger Barbie-dukken), administrerende direktør på en artig måte. Resten av castet er også med på å gjøre Barbiefilmen komplett.

Konklusjon
Liker satiren og nostalgien i filmen. Historiefortellingen i Barbiefilmen føles ganske frisk og passende for en slik film. Det gjør at filmen får mer moment og Greta Gerwig lykkes godt med Barbiefilmen. Hovedrollefigurene er med på å skape dynamikken i filmen og jeg ser ikke for meg noen andre som Barbie og Ken som Margot Robbie og Ryan Gosling. Jeg er sikker på at mange som lekte med Barbie som liten, vil fenges stort av Gerwigs Barbiefilm. Det gjorde nok at dette ble en sikker vinner på kino og en film som utkonkurrerte selv Nolan, selv om jeg nok synes Nolans Oppenheimer er hakket bedre. Likevel er Barbie en film jeg synes overrasket meg stort, mot alle odds. Jeg likte at Barbie klarte å få meg til å føle noe når jeg så filmen. Derfor er jeg glad jeg brukte tid på Barbiefilmen og anbefaler den varmt videre.

[ Jeg så filmen med abonnement på HBO MAX ]