Denne er fin.

I Steve Rogers' andre solofilm handler det i større grad om hvordan han forsøker å tilpasse seg tiden han har havnet i. Der The Avengers i stor grad var opptatt av å samle heltene, får vi her et langt mer personlig innblikk i hvordan det faktisk er å våkne opp flere tiår etter sin egen tid og prøve å finne sin plass i en verden som har gått videre uten deg.

Det finnes fortsatt enkelte «fisk på land»-elementer i historien, men filmen balanserer dem på en forbilledlig måte. De brukes til å utvikle Steve som karakter uten at det blir for søtt eller kunstig. Samtidig opprettholder filmen en seriøs tone som skiller den fra mange andre MCU-filmer.

Det betyr ikke at lekenheten forsvinner. Marvel-humoren er fortsatt til stede, men den brukes med større måtehold enn vi ofte ser ellers i filmuniverset. Faktisk vil jeg påstå at dette er en av de mest alvorlige filmene Marvel har laget til dette tidspunktet, mye på grunn av sjangeren den velger å lene seg mot.

For dette er ikke en film om romvesener, mytologiske guder eller andre overnaturlige trusler. Det finnes ingen multiverser, ingen magiske gjenstander og ingen kosmiske katastrofer. I stedet får vi en rendyrket politisk thriller bygget rundt overvåkning, konspirasjoner, maktmisbruk og korrupsjon. Hovedpersonen er tilfeldigvis en superhelt, men historien kunne nesten fungert uten superheltaspektet også.

Russo-brødrene begynner allerede her å vise konturene av det som senere skulle gjøre dem til Marvels viktigste regissører. De forstår hvordan man bygger spenning, hvordan man håndterer et stort ensemble og hvordan man lar karakterene drive handlingen fremover. Allerede i The Winter Soldier ser vi begynnelsen på visjonen som senere skulle kulminere i noen av MCUs største øyeblikk.

Rollelisten er også svært sterk. Chris Evans fortsetter å gjøre Steve Rogers til en av Marvels mest sympatiske og troverdige helter. Scarlett Johansson får mer å jobbe med som Black Widow, Anthony Mackie gjør et svært godt førsteinntrykk som Falcon, mens Samuel L. Jackson, Robert Redford, Frank Grillo og Sebastian Stan alle bidrar med prestasjoner som gir filmen ekstra tyngde. Særlig forholdet mellom Steve Rogers og Winter Soldier tilfører historien en emosjonell dimensjon som gjør konflikten mer interessant enn en tradisjonell kamp mellom helt og skurk.

Noe av det vakreste ved Marvel på sitt beste er hvordan filmene tør å hente inspirasjon fra forskjellige sjangere. Captain America: The Winter Soldier er et glimrende eksempel på dette. Den føles mer som en spennende konspirasjonsthriller enn en tradisjonell superheltfilm, og nettopp derfor skiller den seg ut i mengden.

Dette var en film som absolutt tålte et gjensyn. Faktisk står den igjen som en av de mest gjennomførte og særpregede filmene i Marvel-universet.

Konklusjon: En intelligent og nervepirrende politisk thriller forkledd som en superheltfilm, og et tidlig bevis på hvor langt Marvel kunne strekke sjangeren.