Grunnen til at jeg vendte tilbake til filmen nå, var egentlig ikke bare nostalgi. Med Clayface fortsatt frisk i minne var det interessant å se om Darkman, som på enkelte punkter berører lignende temaer rundt identitet, tap og hevn, fortsatt hadde noe å komme med når den vurderes med 2026-briller.

Jeg skal være ærlig:

Filmen hadde kommet langt bedre ut av det dersom jeg hadde basert vurderingen på minnene mine.

Dette er nok en gang et svært tydelig produkt av sin tid.

Jeg har filmen stående på Blu-ray sammen med de to oppfølgerne, og allerede der finnes det kanskje et lite varsellampe. Når en franchise får to direkte-til-video-oppfølgere etter kinofilmen, er det sjelden et tegn på at man har med en udødelig klassiker å gjøre.

Problemet melder seg nesten umiddelbart.

Allerede i åpningen, under en bandekrig på et lager ved havna, reagerte jeg på dialogen. Den er overdreven, klønete og ofte direkte klein. Skurkene fremstår mindre som ekte mennesker og mer som tegnefilmfigurer fra 80- og 90-tallet. Flere av dem kunne nærmest gått rett inn i en episode av Inspector Gadget uten at noe hadde føltes malplassert.

Det gjør at trusselen aldri føles helt reell.

Jeg klarer rett og slett ikke å ta motstanderne på alvor.

Når det gjelder hovedpersonen, fungerer Peyton Westlake betydelig bedre. Han etableres tidlig som en sympatisk figur, og når tragedien rammer ham, forstår man fullt ut hvorfor han drives av hevn. Det er også her sammenligningen med Clayface etter min mening stopper opp.

Clayface er en skurk.

Darkman er ikke det.

Jeg er heller ikke sikker på om jeg vil kalle ham en tradisjonell helt, men han er definitivt en hevner. Vi forstår hvorfor han gjør det han gjør, og filmen ønsker tydelig at vi skal stå på hans side.

Problemet er at han aldri blir spesielt imponerende som hevnfigur heller.

Riktignok har han teknologien og forskningen sin, men når skurkene han kjemper mot føles som parodier, trenger ikke Darkman å være særlig formidabel for å få overtaket.

Liam Neeson gjør sitt beste med materialet han har fått utdelt, men det er begrenset hvor mye man kan få ut av et manus som dette. Særlig én scene i det provisoriske laboratoriet hans fikk meg til å synke litt ned i sofaen av ren andrehåndsflaut. Den famøse «se den dansende tullingen»-sekvensen er et av de øyeblikkene hvor filmen helt mister meg.

Det er rett og slett kleint.

På regisiden gjør også Sam Raimi flere valg jeg sliter med å forstå. De psykedeliske sekvensene føles som klisjeer selv etter datidens målestokk, og flere av dem trekker meg ut av historien i stedet for å forsterke den.

Den visuelle utførelsen er heller ikke spesielt heldig.

Green screen-bruken er tidvis så synlig at den får enkelte scener til å ligne amatørproduksjoner. Flere av kulissene er også så åpenbare at illusjonen bryter sammen.

Jeg hadde langt større problemer med dette nå enn da jeg så filmen første gang.

Og når vi først snakker om sammenligninger med Clayface:

Dette er ikke i nærheten av samme opplevelse.

Darkman er for snill.

For forsiktig.

For trygg.

Den er verken spesielt ubehagelig, brutal eller visuelt utfordrende. Jeg satt flere ganger og ønsket at Raimi hadde hentet mer fra skrekkbakgrunnen sin. Litt mer horror, litt mer galskap og litt mer kompromissløshet kunne gjort filmen langt mer interessant.

Når det gjelder musikken, er det selvfølgelig profesjonelt håndverk. Danny Elfman vet hvordan et orkester skal brukes. Likevel opplever jeg ikke dette som et av hans sterkere lydspor. Her handler det mer om stemningsbygging gjennom dynamikk og volum enn om minneverdige temaer og melodier som fester seg.

Filmen var heller aldri kjedelig.

Det er nesten det mest frustrerende.

For den er akkurat interessant nok til at man ser potensialet hele veien, samtidig som den stadig gjør valg som irriterer.

Konklusjon

Darkman er en film jeg liker mer i teorien enn i praksis. Konseptet er interessant, Liam Neeson er sympatisk i hovedrollen, og enkelte ideer fungerer fortsatt. Men svake skurker, klein dialog, datert regi og en overraskende tam tilnærming til materialet gjør at filmen aldri blir mer enn middelmådig. Skal jeg trekke frem en eldre hevnfilm med lignende energi, ville jeg faktisk heller sett The Toxic Avenger igjen. Den er kanskje en dårligere film på papiret, men den omfavner i det minste galskapen sin fullt ut.