---

Terningkast:


Ingress:

Året er 2028. Det multinasjonale selskapet OmniCorp (OCP eller Omni Consumer products i originalen) er det ledende selskapet innenfor robotteknologi. Soldatroboter har blitt satt ut i krigsherjede områder for å bevare ro og orden, samt forhindre tap av menneskeliv i kamphandlinger. Mange inflytelsesrike personer ønsker nå at denne teknologien skal brukes hjemme, som en del av politistyrken for å bekjempe kriminalitet. Men meningene om hvor lurt dette er, er delte. For kan man virkelig stole på at en kald og kalkulerende maskin, med et absolutt rasjonelt handlingsmønster, skal være i stand til å ta de rette avgjørelsene alltid? Løsningen på dette, er å bygge en menneske/maskin hybrid. En effektiv maskin med et visst snev av menneskelighet. Søken etter det perfekte subjekt er i gang.

Anmeldelse:

Det perfekte eksemplaret dukker opp da den drevne purken Alex Murphy, blir lemlestet av en bilbombe, etter at han under en etterforskning har kommet farlig nær en virkelig hardkokt kriminell leder.

Ja, jeg er en av dem. Jeg er RoboCop-fan. Jeg digger Paul Verhoeven’s originale og skitne visjon. «RoboCop» (1987) er ikonisk. RoboCop selv er et ikon. Så hvorfor en remake? Man kan jo umulig være så innbilsk, at man tror man kan forbedre en klassiker, som svært mange har et nærmest religiøst forhold til?! Svaret er enkelt: Penger selvfølgelig. Filmselskaper elsker remakes, fordi de vet at dette selger. Nye generasjoner får sitt, mens den gamle fansen alltid vil sjekke ut hva en remake har gjort med filmene og karakterene de elsker. ...Og den gamle fansen sitter alltid igjen, slukøret og skuffet, siden filmen på ingen måte klarte å leve opp til magien de opplevde første gang de så originalen, og filmen de kan utenat passer overhodet ikke inn i dette nye og oppdaterte universet. Derfor vil en remake alltid være i en litt vanskelig situasjon, nettopp fordi den må konkurrere med folks personlige forhold til originalen. Egentlig en umulig oppgave.

Vi kan alle være enige om at det finnes gode og dårlige remakes, på samme måte som det finnes nye fabelaktige og fullstendig utilstrekkelige filmer. Men selv hvor bra en remake måtte være, er den endelige konklusjonen nesten alltid den samme: «Den var ikke like bra som originalen».

Denne filmen har fått ganske så blandete reaksjoner, noe som ikke er så veldig overraskende. Så la meg kaste en brannfakkel inn i RoboCop debatten: Dette er IKKE en dårlig film, selv om det kanskje ikke er en utmerket remake. For dette er nemlig en radikalt annerledes film enn «RoboCop» (1987).

Denne filmen baserer seg langt mindre på beinhard crime-fighting, og fokuserer langt mer på Murphys/RoboCops personlige identitetskonflikt. RoboCop fremstår i denne nye versjonen som langt mer sårbar enn i originalen, noe som muligens er en liten mismatch med hva vi forventer. Skuespillet er upåklagelig, og det var fantastisk gøy å se Michael Keaton i en virkelig framtredende rolle igjen. Klippingen er fin. Regien er upåklagelig. Effektene er bra. Dette er langt fra noe mesterverk, men dårlig er den ikke. Men selvfølgelig, den vil aldri kunne gjenskape magien, eller wow-faktoren man fikk da man så originalen for første gang. Trikset er nemlig å kunne koble ut originalen i hodet sitt, og bare la seg underholde. Siden denne er så totalt forskjellig fra Paul Verhoeven’s film, er jeg ikke sikker på at det var helt riktig å produsere denne som en remake. Hadde denne vært utviklet som en oppfølger eller som en helt annen greie, er jeg overbevist om at den ville fått en langt mer fordelaktig mottagelse.

For en RoboCop som kan hoppe, kommer aldri til å være helt greit i min bok. Borte er det stive og maskinelle. Denne gang er han myk og smidig. Borte er den metalliske robotstemmen. RoboCop er mindre robot, og mer «Marvel»-skapning denne gang, noe som tydeligvis er en tidstypisk trend. Mange vil nok aldri akseptere en annen RoboCop enn Peter Weller, for Peter Weller ER RoboCop. Men når det er sagt, Joel Kinnaman gjør på ingen måte en dårlig jobb.

Regissør José Padilha er også langt fra å gjøre en dårlig jobb. Men om du skulle mene at denne filmen er den største møkka som noen sinne har blitt laget, ja da er det noen få ting du kanskje bør vite før du starter hatkampanje mot José Padilha, som «ødela» barndomshelten din: José Padilha er selv en stor RoboCop-fan. José Padilha slåss lenge og hardt for å få lage en film med R-rating (ingen under 17 år slipper inn på kino), noe som selvfølgelig er langt mer i tråd med originalen. Dette endret seg da budsjettet for filmen steg drastisk. For når filmselskapet bruker såpass mye penger på en produksjon (ca. 100 000 000 dollar), ja da skal de ha pengene tilbake, og gjerne tjene litt (eller masse) også. Ideen er at en lavere aldersgrense øker målgruppen. Større målgruppe, større billettsalg. Dette kan selvfølgelig diskuteres, siden en av grunnene til at «RoboCop 3» ble en kjempeflopp, var en mer familievennlig retning og en påtvungen PG-13 rating. Kjempesuksessen til filmer som «Saw» (2004), beviser vel at større målgruppe ikke nødvendigvis er ensbetydende med større suksess. Kan du tenke deg «Saw»-filmene med en PG-13 rating? Nei, tror ikke det. Men uansett, business er business, og filmselskapene er ute etter kjapp profitt, ikke langsiktige investeringer. For så vidt greit nok det, men det er ikke alltid at dette er forenelig med de beste kunstneriske avgjørelser. José Padilha uttrykte også stor misnøye for manglende kreativ kontroll under produksjonen. Han ble stadig holdt tilbake av selskapet, som refuserte nesten alle ideene han kom med. Padilha har senere trukket tilbake sine uttalelser, etter å ha blitt irettesatt av sine arbeidsgivere. For man biter vel ikke hånda som holder matfatet, gjør man vel!? Så dessverre var det mange avgjørelser som ble tatt, som ikke nødvendigvis var til filmens beste, men som man ikke kan klandre regissøren for.

Mange har kritisert denne remaken for å mangle den bitende samfunnskritikken som var så fremtredende i originalen. Noe annet kan man nesten ikke fovente med en film som skal treffe alle målgrupper. Men joda, det er faktisk massevis av samfunnskritikk i denne også, det blir bare presentert litt mer subtilt.

Som Pål Frostad sa i sin omtale, nei «det er dessverre ikke noen ny RoboCop-konge i gaten». Han har helt rett. Men om du for en liten stund, klarer å sette hjernen din i fri, glemme originalen litt, ja så finnes det faktisk en god del å glede seg over i denne filmen. For det er en ganske morsom og sinnrik actionfest. Tross alt.