Vi skal til året er 2028. Det multinasjonale selskapet OmniCorp er i fronten på robotteknologi. Fra før har de levert droner til operasjoner i utlandet, og nå er tiden inne for å ta teknologien enda et steg lenger og på mer hjemlige trakter. Alex Murphy er en supermann både på hjemmebane og i sitt arbeid som politimann. Han kjemper for å holde korrupsjonen og kriminaliteten unna Detroits gater. Men en dag blir han kritisk skadet i felten. Det tenker OmniCorp å utnytte til å lage verdens første halvt-mann-halvt-robot politimann, en såkalt RoboCop. OmniCorps visjon om en hær av RoboCops i alle byer og en enorm gevinst til selskapet er i ferd med å bli virkelighet. Det eneste de ikke har tenkt på er at det er en mann inne i maskinen, en mann som vil sloss for rettferdighet...

Jeg har et nærmest fanatisk forhold til den første RoboCop-filmen som kom i 1987. Jeg var selvsagt alt for ung til å se filmen da, men noen år senere fikk jeg endelig mitt første møte med denne sinnssykt kule voldsperlen. Ikke visste jeg at man kunne lage så kule filmer på 1980-tallet og jeg så RoboCop utallige ganger på videokassetten som jeg tok den opp på. Siden har jeg sett om igjen filmen oppigjennom de siste 20 årene og selv om jeg ikke synes filmen er det pureste innenfor sci-fi, så er den svært gjennomført for sin tid og ganske unik innenfor sitt segment. Derfor grugledet jeg meg litt til jeg skulle sette meg ned med denne remaken av favorittrobotpolitimannen min.

Filmen åpner med Samuel L. Jackson, og med en slik profil øyner jeg et håp om at dette kan bli minneverdig, men så ruller filmen videre og jeg blir tristere og tristere. All kulheten fra den første RoboCop-filmen er så og si borte. Den originale RoboCop var veldig voldelig for sin tid, og det man får servert her er også voldelig, men blodet er tatt bort. Man får noen sterke scener når barn blir drept og lignende, men dette man føler ikke at filmen klarer å bruke dette for å nå ut til deg. Man føler nemlig ingenting i denne oppfølgeren. Alt er så polert, trist og traust at man vrir seg i stolen og håper på bedre tider.

Det er vel og bra at man skal forsøke å gjøre nye vrier når man skal lage en remake, men dette føltes for lite spenstig. Man har forsøkt å lage filmen aktuell med linker til terrorister og har nyere perspektiver på teknologi og fremtidsutsikter. Etikken er i høysete. Maskiner har ingen følelse av hva et menneskeliv er verdt. Hvorfor skal de ha rett til å ta et liv? Amerikanerne vil ikke vil at en robot skal være på triggeren på våpen for å kontrollere gatene. Og så kan man spørre seg: Hvilket liv får en cyborg? Disse aspektene med filmen er det som er med å dra filmen opp fra gjørmen. Men holder dette alene? Nei, men jeg skulle ønske det.

Man får da heldigvis en del referanser til den originale filmen. Man har en oppgradert versjon av den originale tøffe musikken. I originalen har RoboCop en veldig dødelig kjølig robotstemme, men her er stemmen og RoboCop blitt mye mer menneskelig. Det gjør at man kanskje knyttes mer til ham, men det føles ikke like legendarisk og fiffig som i 1987-versjonen. Den originale har mye mer kulhetsfaktor over seg. I denne remaken er alt blitt mye mer standard. I begynnelsen lurer man litt på om filmen har revet seg for mye løs fra originalen, men så kommer alt tilbake på gamle trakter, bare at det tar litt for lang tid etter min smak.

Vi blir heldigvis med på prosessen med å skape RoboCop. De havner på illusjonen av fri vilje. Han er en maskin som tror han er et menneske ved navn Alex Murphy. Lyden er på når han går, men gromlyden fra gode gamle dager er nok hakket kulere og mer markant. Han er blitt en ‘Bad Ass’-forhandlingsmaskin med aimbot. Fjernsynssendingene i originalen er fremdeles på plass og får mye tid i filmen, uten at det greier å prege inntrykket nok. Man får frem smilet innimellom og koser seg litt også over kulhetsnivået, men det når ikke helt gamle høyder. Det er litt interessant å se RoboCop forsøke å deale med sitt tidligere liv.

Det er vel og bra med dataassisterte filmeffekter, men noen ganger blir det hele sende ut som et skyteskpill, og det trekker ned inntrykket noe. Filmen bruker veldig lang tid på å komme skikkelig i gang, men når den først gjør det liker man mye av det man får. Alt kan minne veldig mye om Disneys Tron 2.0 til tider rent utseendemessig. Med det mener jeg at ting er noe sterilt, men det vi får er okei kvalitet på. Det er i alle fall nok av amerikansk patriotisme i filmen. Dette kan bli for mye av det gode for sensitive sjeler.

Konklusjon
Alt i alt er dette en severdig film for de som digger RoboCop, men dessverre ikke så mye mer enn det. Jeg hadde håpet på en film som klarte å skille seg mer ut i mengden, og ikke bare fortsette bølgen av det effekthysteriet som pøses ut fra Hollywood nå for tiden. Missforstå meg rett, men det er vell og bra med effekter, bare de blir brukt på riktig måte. Den gamle RoboCop-filmen sliter litt med noen av robotscenene som er 'stop-motion'-animert, men i 'remaken' tar man rett og slett for lite sjanser og det føles enda kjipere. De etiske problemstillingene var det som interesserte meg mest med denne filmen, men dette ble ikke den dybden det kunne ha blitt om man hadde jobbet mer med manus og presentasjon.