---

Ingress:

Da Deadpool banet vei for ultravoldelig gladvold i Marvels univers, samt at den også frontet Tourette syndrom på en ubevisst måte, er en ny verden åpen for Marvel og superhelter generelt. Volden, dog ikke så «glad», fortsatte til det fulle i «Logan», men nå er den mest ufiltrerte superhelten av dem alle tilbake i oppfølgeren, og Deadpool forsøker selvfølgelig å overgå alt og alle – gjerne også seg selv.

Anmeldelse:

Livet smiler til den uortodokse superhelten, Deadpool (Ryan Reynolds), som stadig bryter den fjerde veggen. Han håndterer jordens avskum på morbid og bestialsk vis, med glimt i øyet og en rappkjeftet kommentar på lur, men når han etter nok et vellykket oppdrag befinner seg hjemme hos sin kjæreste, skjer det utenkelige. Hun blir drept og han klarer ikke å hindre at det skjer. Nå er Deadpool på bunnen mentalt sett, noe som gjør at han forsøker å ende sitt eget liv for å forenes med kjæresten i etterlivet. Men så kommer det en mann fra fremtiden, kalt Cable (Josh Brolin), som av en eller grunn forsøker å drepe en ung mutant. Da får kanskje Deadpool en grunn til å fortsette å kjempe mot det onde likevel?

Etter at jeg først stiftet bekjentskap med Deadpool gjennom et spill laget i samarbeid med Marvel, fikk jeg blod på tann. Han virket som en fantastisk karakter som hadde noe helt unikt når det gjelder hvor grensene går, samtidig som ferdighetene helt klart matchet egoet. Det var på den tiden hvor jeg gikk inn i en tegneseriebutikk og spurte etter bøker med Deadpool – uten å få napp. Ingen hadde omtrent hørt om ham, og det var så vidt materiale å finne, men da som gjesteopptreden i en annen superhelts bokserie.

Da Deadpool først gjorde sin debut på det store lerretet gjennom «Wolverine: Origins» var nok ikke publikum og fans av Deadpool helt overbevist, men heldigvis for Ryan Reynolds og Tim Miller (som er regissøren av den første Deadpool-filmen fra 2016) fikk vi omsider en rettferdig fremstilling av Deadpool i 2016. Og hvilken fantastisk og frisk film det var! Endelig var det noen som turte å spille ut den gale karakteren til det fulle, uten begrensinger på verken aldersgrense eller å tråkke på tærne til alt og alle. Filmen ble en så stor suksess at vi nå sitter her med oppfølgeren bare to år etter, uten at det føles at det er gått for liten tid mellom filmene. Velger de å komme med film nummer tre i 2020, så er det faktisk helt greit det også. Deadpool er en type superhelt det er vanskelig å bli mett på, spesielt med tanke på hvor den tør å gå og hvor mye den biter over gjennom to drøye timer.

For å si det enkelt så innfrir oppfølgeren. Den tar med seg alt det som gjorde den første filmen god, samtidig som den tør å kaste seg ut i ukjent terreng uten å blunke. Det at Wade Wilson – som er navnet til personen som er inni masken til Deadpool – denne gang får oppleve den store, dramatiske personlige tragedien det er å miste en som står ham nær. Det fører til at Deadpool ikke flyter på en rosa sky gjennom hele filmen, men er nødt til å komme seg på bena – samtidig som nye og uante farer truer. Deadpool som karakter blir utfordret og det gjør at denne filmen ikke blir nok en film i samme dur som den enkelt kunne tydd til for å være en enkel «crowd-pleaser».

David Leitch («Atomic Blonde») har kommet inn som ny regissør med ny, frisk giv og masse energi. Selv om han får det til å virke lett å regissere en film som dette, er det unektelig en god jobb han har gjør her. Han tar over etter Tim Miller som om det var en ledelse på 4 minutter ved siste passering i en langrennsstafett, og ser ut til å vifte med flagget hele den siste runden – uten å se seg tilbake. Humoren er på plass og actionscenene fungerer utmerket, slik at Deadpool får det til på (nesten) like godt vis i toeren (pun intended) også.