Francis Underwood har jobbet for å få presidenten til makten, men blir stukket i ryggen når han ikke får sin fortjente og forventede plass som utenriksminister i regjeringen. Han har blitt vraket til fordel for en rival ved navn Michael Kern, men Francis gir seg ikke så lett. Mr. Underwood har flere kort i ermet. Han er en politiker som er god på det politiske spillet, som han fører som en mesterlig sjakkspiller. Han vet hvordan han skal bruke alle sine brikker på en briljant og overraskende måte. Det er viktig å kjenne sine brikker og gjøre dem avhengig av ham slik at de spiller etter hans pipe hele veien. Av og til spiller han til og med litt skittent og leser sin motstanders trekk slik at han får satt alle i sjakk matt. Nå gjenstår det å se om hvordan han spiller sine brikker...

Politikk er komplisert og det ser vi masse eksempler på i Norge også. Media har en enorm makt og kan velte politikere rett av banen med en liten sverteaksjon. Det gjelder å ha de riktige kontaktene og bruke media kløktig så kan man få til det meste også innenfor den amerikanske storpolitikken. Dette er et drama om makt, sex kjærlighet og grådighet. Vi får se hvordan de store karene og deres kvinnelige motstykker svinger seg opp og frem. Og for å lage storstilt politisk omelett så må man også knuse egg og svelge kameler når det trengs. Serien starter med at vi får se at Francis på nyttårsfesten dagen før presidenten blir tatt i ed. Han har hjulpet presidenten til makten men ikke blitt premiert på den måten han hadde sett for seg. Han blir dog fortalt at partiet trenger ham i kongressen. Han er litt småirritert over det, siden han er blitt lovet utenriksministerplassen. Tidlig får han med seg en del viktige brikker som en kvinnelig journalist med høye ambisjoner og en annen kongressmann. Han begynner med å lage en skjult svertekampanje for utenriksministeren og mater media med uheldig informasjon. Spillet er i gang.

I hovedrollen finner vi Kevin Spacey som Francis Underwood. Han er passe velartikulert, sofistikert og med nok pondus til å bære denne rollen. Artig er det også at han har lagt om til en viss sørstatsdialekt. Han begynner med de velvalgte ordene: ‘Det er to former for smerte. Den slags som gjør deg sterk, og ubrukelig smerte.’. Han fortsetter med å kommentere at han ikke har tålmodighet med ubrukelige ting. Og dette sier han i det han skal til å avlive en påkjørt hund som lider. Francis Underwood er en skruppelløs kongressmann, med 22 års erfaring fra kongressen, og kan lukte hvilken vei vinden blåser. Han styrer en kongress av smålighet og latskap. Hans jobb er å rense rørene og holde slagget i bevegelse. Han har mange gode kontakter som han liker å skvise ut for alt det de er verdt. Francis er svært kald og kynisk, men tar mye igjen på sin store karisma som lyser ut av ham. Alt han gjør virker det som han bare gjør for å tjene på det selv. Han drar ting helt ut og holder eksempelvis taler i begravelser for å skape et godt rykte. Francis bruker alle triks i boken og noen til. Han ydmyker seg selv og rompeslikker alle for å få det som han vil. Alt er

House of Cards er produsert for streamingtjenesten Netflix. Og når de først har valgt å lage sin første TV-serieproduksjon har de satset skyhøyt, og det liker vi seere. Serien bygger på en britisk miniserie laget av BBC og skapt av forfatteren Michael Dobbs. I Netflixversjonen er også originalforfatteren selv med på å skape manuset sammen med manusforfattere med erfaring fra filmer og TV-serier som Maktens menn, Bridget Jones' dagbok, Will & Grace og True Blood. De leverer ganske bra her hele veien og er med på sette sitt preg på dette politiske spillet som gjennomsyrer manuset. Man har også satset høyt også på regien. Ingen ringere enn David Fincher (Fight Club, Seven, The Social Network) åpner ballet med de to første episodene. Man føler så opp med regissører som Joel Schumacher (Phone Booth), Carl Franklin (High Crimes) og Allen Coulter (The Sopranos).

Serien begynner på en veldig mørk men snedig måte. Man får straks et inntrykk av seriens store hovedperson i Francis Underwood og hva han kan være kapabel til. Man liker grepene som er gjort her som at Francis Underwood kommer med sine innerste og ærlige tanker, mens man får se at han som kald politiker viser noe helt annet for å spille med å skaffe seg mer makt og posisjon. Det er også gøy å se hvor fargerik denne mørke personligheten egentlig fremstår. Han er passert femti år og spiller dataspill og hører på klassisk musikk for å slippe av. Han lever et vellykket liv med kone, flott hus og en jobb de fleste bare kan drømme om. Han betyr noe i samfunnet og ønsker å gjøre mer ut av sin posisjon også. Han er en mester i sosiale lag og har glimt i øyet og er kjapp i replikken. Men i tillegg til denne kule karakteren får man mye mer å bygge på også. Man følger også folk rundt ham og andre viktige brikker i Francis sitt spill som journalisten Zoe Barnes, kongressmannen Russo og selvsagt Claire Underwood, som er konen til Francis.

Nå skal ikke jeg skryte på meg å være noe særlig bevandret i den politiske film og TV-verdenen, men noe har jeg da fått med meg. Jeg har ikke sett West Wing som er den store i gutten i klassen i dette seriesegmentet, så jeg kan ikke kommentere hvordan House of Cards er forhold til det. Men min intuisjon sier at dette er god underholdning. Konseptet er passe skrudd til, men det er ikke noen umiddelbar innertier med det aller første. Det tar med andre ord noen episoder før serien virkelig setter seg. Serien begynner veldig rolig. Man får litt etter litt vite hva som forgår. Francis Underwood legger en lystig plan for hvordan han skal oppnå mer mat og snu maktkortene til sin fordel slik han ønsker det. Det er mye navn og mye holde styr på i begynnelsen. Det er en litt mørk og mystisk stemning i serien, der man ikke helt skjønner alt hvilket kort Francis har ermet. Man får ikke vite så mye i første episode så det er nok å anbefale å se noen episoder før man gir sin dom over dette og for å virkelig trigge interessen.

Serien bruker en del kule triks som blant annet å henvende seg rett til oss i kameraet og dette er noe som man gjør underveis i serien også for å skape betraktninger og tilleggsinformasjon i situasjoner. Det er en fiffig detalj som man raskt blir vant med. Vi får også presentert mobilmeldinger rett på skjermen som en chat istedet for å filme mobilen. David Fincher begynner i en mørk og dyster stil som kler dette solide men litt kalde gjennomsyrende politiske spillet som Francis setter i gang. Det blir også en del artige kvikke replikker som man ler litt av. Serien har heller ikke så stor fremgang fra episode til episode, men den tar igjen mye på karakterene og detaljene som det er mange av. Det er også mye skittkasting her og du kan også glede deg til å se når korthuset faller.

House of Cards er et solid drama som overbeviser fra første stund. Det begynner kanskje ikke like spennende som eksempelvis Homeland, men tar seg mesterlig opp etter hvert som man får mer og mer greie på hva en virkelig tar del i her. Det er underholdende å få med seg skyggesiden i amerikansk politikk på dette viset og jo mer man ser her jo mer avhengig blir man av serien. Det er også rart at man klarer å knytte seg til så til de grader usympatiske rollefigurer som man får her, men det viser bare at denne serien treffer også på det punktet. Denne serien virker frisk og kvikk og viser hvor underholdende politikk kan være på sitt mest kyniske. Det er heller ikke å kimse over at alt her holder nær opptil filmkvalitet hele veien. Et stort pluss er det også til Netflix som slipper alle episodene på samme tid, dette skriker jo bare mot oss som brukere for å fornye prøvetidsabonnementet. Nå gleder vi oss bare til fortsettelsen.