---

Ingress:

Serien starter med at Francis Underwood er president i USA. Det er bare 18 måneder igjen til neste valg starter. Igjen får vi en kald og kynisk Francis Underwood. Francis Underwood begynner å slite med både media og sine kolleger. Presidenten vet ikke sine arme råd. Republikanerne sender ikke et eneste lovforslag han kan signere og demokratene er ikke særlig mye bedre. Han vil ikke bli en setevarmerpresident. Han satser mot å erobre plassen som president også i sin andre periode, men det ser mørkt ut for ham i begynnelsen. Men det skal litt mer til for å få en ringrev av hans kaliber til å gi opp maktdansen...

Anmeldelse:

Åpningsscener er viktige for å sette standarden i slike serier av dette formatet. Der er der man forteller seeren hva man kan forvente av den kommende sesongen. Sesongen åpner med en politieskorte som suser frem til en gravlund. I en limousin midt i eskorten sitter President Francis Underwood. Han får en stund alene på gravplassen og legger ned blomster på graven til faren sin. Det er lenge siden sist Francis Underwood besøkte graven til sin far, og han gjør ikke dette fordi han har lyst, men han har sine grunner. Han mener nemlig at man må vise at man er litt menneskelig som president. Det viser seg at Francis sin far døde ensom, bare Francis dukket opp i begravelsen for å ta et siste avskjed, og det til tross for at den nære familien ikke var avgått med døden. Og for å gjøre hele seansen på gravlunden komplett avslutter Francis sitt besøk på graven med å tisse på sin fars gravstein.

House of Cards tok verden da den kom i 2013. Den andre sesongen fulgte bra opp. Spørsmålet blir da om denne tredje sesongen klarer å opprettholde suksessformelen? I de to første sesongene klatret Francis Underwood seg sakte men sikkert mot toppen av makteliten. Hva skjer nå når han er på toppen? Går det unnabakke? Klamrer han seg til makten? Den som ser får svaret.

Noen episoder ut i serien føles sesongen litt mer seig enn tidligere. Men hold for all del ut, fordi serien tar seg opp igjen. Det tar litt tid å bli vant til det nye ‘formatet’, jeg tenker på at Francis Underwood er blitt president i USA. Vi får her et innblikk i mer av presidentens bekymringer og virke. Det er ikke bare kampen mot terror som opptar presidenten. Han har mer problemer med å fikse sitt eget omdømme slik at han igjen kan stille i et nytt valg. Det blir også tid til spenstig utenrikspolitikk. Her forsøker fremdeles Francis å manipulere og trekke i tråder for å få det som han vil, men nå er alle litt mer observant for ham og hans skitne triks.

Fremdeles er det et artig element å se Kevin Spacey i karakter henvende seg direkte til oss som seere. På mange måter klarer sesongen seg bra og dette fremstår som mer underholdende enn jeg hadde sett for meg på forhånd. Selv om vi får noen episoder uten den største fremdriften, er det disse scenene som bygger opp mot det som skal komme. På mange måter minner faktisk serien litt om tidlig Boardwalk Empire i måten å bygge ting opp på. Dette er som Boardwalk Empire et knallsterkt drama med solide skuespillerprestasjoner, bare at et brennvinsimperium er byttet ut med retten til å sitte i det ovale kontoret.

Vi får et ganske kult inntrykk av det å sitte med makten. Serien viser at man som president må ta avgørelser som av folket både blir oppfattet som populære eller direkte kjipe. Det hele er også bra troverdig. Manusforfatterne har virkelig gjort en solid jobb og denne sesongen fremstår som litt av en solid murstein av en sesong. Francis Underwood fremstår som en slags Nixon-aktig president, det vil si en mann med store talegaver, men som ikke har folkets tillit til en hver tid.

Man kunne egentlig avsluttet serien etter forrige sesong, men om man først har valgt å fortsette er dette et bra plaster på såret. Her tar serien en ny retning. For noen vil dette kanskje oppfattes som seigere og tristere. Vi får oppleve mer politikk og etterspill av avgjørelser. Man får virkelig følelsen av å være inne med presidentens innerste krets. Mot slutten går sesongen over i litt av en fengende affære. Jeg hadde nesten ikke drømt om at politikk kunne være så interessant som dette. Det er ikke bare, bare å være president eller president kandidat. Man merker også dette i vårt lille land hver gang det er valg om statsministerstolen også. Men likevel er det noe litt spesielt med valgkampen til verdens mest prisstigefulle jobb, nemlig å bli en amerikansk president.

Førstedamen står rakrygget ved siden av sin mann og spiller med på notene, selv om hun viser seg å være et mye mer edelt menneske enn Francis selv. Men vi ser at deres ekteskap har store problemer og at de ikke har det så godt som fascaden de viser folket. Og det er Clair som viser nye sider og får mer tid på skjermen i denne tredje sesongen. Hun fremstår som en interessant karakter og får mer makt enn tidligere på flere vis.

Denne rollefiguren Francis Underwood er nesten så gjennomført uspiselig at man lar seg rive med. Francis fortsetter aldri å overraske. Han er som slangen i paradiset, man vet aldri helt om man kan stole på hans ord og når han dolker sine nærmeste i ryggen. Francis er litt av en maktsyk psykopat. Han er rett og slett så gjennomført drittsekk at man underholdes av hans karakter på samme måten som eksempelvis legendariske Gordon Gekko i Wall Street. På samme vis blir man avstøtt av måten han fremstår på og man er sjeleglad for at dette bare er harmløs underholdning og at man slipper å forholde seg til en ekte Francis Underwood, selv om der nok finnes noen der ute som ligner på ham.

Det er en fin fremdrift i rollefigurenes fremtreden. Jeg skal ikke røpe slutten på denne sesongen, annet enn at det er det største øyeblikket i denne sesongen. Noe er forutsigbart i serien, men heldigvis tørr sesongen å ta sjanser. Det blir spennende å se hva som skjer i neste sesong. Denne tredje sesongen har i alle fall gitt et spennende utgangspunkt for en ny sesong, også enda mer interessant enn slutten på den første sesongen eller den litt ordinære slutten på sesong 2.

Sesongen begynner solid. Men så går det noen episoder der man føler at serien er litt i tåkeheimen, men så klatrer sesongen meter for meter mot deg og gir seg ikke før den er nesten på toppen. Jeg gav ikke denne serien høye odds for å lykkes også i denne tredje sesongen, men jeg føler Netflix har gjort det igjen og de klarer å gjenreise flaggskipet sitt. Jeg trekker dog noe siden jeg ikke ble helt overbevist i begynnelsen, men slutten er såpass bunnsolid at man lar seg forføre. Det er herlig med slike serier som man i utgangspunktet ikke trodde man skulle like, men som ender opp med å underholde meget sterkt.