Nucky Thompson er tilbake som den kalde ubestridte gangsterkongen av Atlantic City. Han har lært av tidligere bedrifter og forsøker nå å holde ro og orden mellom gangsterkongene, men det er ikke enkelt. Nuckys venn Chalky White får en tøff konkurrent i Valentin Narcisse som styrer ‘Universal Negro Improvement Association’. Narcisse er litt av en urokråke som elsker å provosere folk, og i det skjulte bygger han seg sakte men sikkert opp til en betydningsfull gangster. Vi følger også Nuckys nevø på college. Der roter han seg bort i en lei sak. FBI fortsetter å presse spritsmuglerne og en ung og sulten J. Edgar Hoover blander seg inn i jakten. Vi følger også andre gangstere som Al Capone som har sine problemer å stri med. Vi blir med på den brutale hverdagen til alle gangsterne i nettverket til Nucky og de rundt dem...

Sesongen starter med at en tom lastebil kommer kjørende gjennom snøføyken. To karer sitter på en kafè. De forsøker å holde lav profil, men lykkes ikke nok og det resulterer i at leiemorderen Richard Harrow tar dem av dage når de skal til å sette seg i bilen sin igjen. Et annet sted snakker Chalky White forretninger. Nucky Thompson følger med på forretningene med falkeøye fra avstand. Like etter har han et møte med mafiabossen Joe Masseria og Arnold Rothstein. Der forteller Thomson om sitt territorium og forsøker å megle fred. I Chicago får Al Capone får tak i en rekke damer til hans bordell.

Det var et blodig oppgjør i slutten av forrige sesong. Der måtte mange betale og mange av de store gikk nesten under. Også ekteskapet mellom Margaret og Nucky tok for alvor slutt. Nå har ting roet seg litt igjen. Det føles derimot godt å være tilbake i gode gamle Atlantic City. På mane måter synes jeg at nå serien er tilbake der den startet i sesong en før handlingen begynte, selvsagt foruten at man kjenner rollefigurene godt og det at de faktisk har tatt oss med på en reise der de har endret seg. Det gjør at de som har fulgt serien trofast i alle sesongene får litt igjen for tiden man har brukt sammen med Nucky Thomson og kompani. Det er utrolig mange navn og ansikter å holde styr på i serien og det gjør at man ikke bør hoppe inn om man ikke har fått med seg begynnelsen slik at man ikke går glipp av moroen. Som ivrig Boardwalk Empire-titter, føler jeg at man må ha litt tålmodighet for å oppleve de solide øyeblikkene her. Serien er i bunn og grunn et ganske tungt og litt depressivt og mørkt drama. Man liker de mange referansene til historiske personer som man har hørt om før som Al Capone og J. Edgar Hoover.

I forrige sesong synes jeg man kunne spore mer lett stemning opp i alt oppgjøret. Det hele hadde i alle fall mer action og mindre dystert drama. Her er den typiske deprimerende tilværelsen som man fikk i første og andre sesong skikkelig tilbake igjen. Her er nærmest ingen av rollefigurene fornøyd med livet og bruker sine spisse albuer til det ytterste for å komme seg opp og frem. Men hjelper det? Ikke særlig, fordi det blåser også på toppene. Man får også mindre tid med Atlantic City og Nucky. Det nye i denne sesongen er at man bruker mer tid på å vise hva som skjer med alle gangsterne i hele USA. Igjen er handlingen svært mørk. Pengene, alkoholen og blodet flyter og sjefene på toppen er fornøyd så lenge de får det som de vil. De får riktignok mye å stri med i denne sesongen også. Det er nok av undersjotter som skaper problemer for dem som må ryddes opp i for å skape harmoni i all galskapen. Volden er også av det svært brutale slaget og nakenheten er også tilstede slik at man merker at dette er laget for det mer voksne publikum.

Serien går litt tregt frem, men når man først blir vant til tempoet er dette som gull å regne. Det blir veldig mye forskjellige historier som blir spredd ut geografisk ut over hele Amerika. Vi følger stort sett alle karakterene som vi har fulgt fra før som ikke har avgått med døden. Noen tar det litt lang tid før vi får se i ruten igjen som Margaret som kommer med første gang i episode 6. Der får vi se hennes nye liv uten Nucky. Vi får også se at Nucky møter en ny dame med skikkelig bein i nesen. Det skjer mer og mer mot slutten av sesongen, og da får man virkelig valuta for den tiden en har brukt på det sesongen har sakte men sikkert bygget opp av spenning og drama. Ting blir ikke helt slik som man forventer og det er spenning frem til siste slutt.

For å oppsummere så er dette fremdeles vel verdt å se. Og har du fulgt med så lenge som dette, vil du ikke gå glipp av dette kapittelet også. Om du fremdeles liker mafiafilmer, så holder fremdeles Boardwalk Empire omtrent filmkvalitet gjennom hele den fjerde sesongen også. Gangstere er med andre ord fremdeles populært, Skildringen er ikke så lignende Sopranos heller. Om man skal sammenligne dette med noe så er nok ‘The Wire’ det som kommer nærmest av det jeg har sett. Men siden ting er så mørkt, trist og til tider også litt langdrygt, er ikke dette en serie for alle. Om man ikke likte de foregående sesongene, så kan jeg nok ikke anbefale denne heller. Dette er heller ikke den beste sesongen i rekken, men heller ikke den dårligste. Her leverer man stødig men svært dystert gangsterdrama fra 1920-tallet. I begynnelsen kan ting virke litt kaotisk, men alt pusles sammen mot slutten slik at sesongen føles mer helhetlig når siste episode er gått.