Sesong to starter med at det er jul. Roses mor sitter med pakkene og synes det er trist at ikke datteren er med henne i denne familiehøytiden. Like etter hører vi lyden av tidsmaskinen til doktoren og Rose. Tidsmaskinen har problemer og sjangler seg inn i London-gatene. Ut velter d den nye doktoren, som akkurat får sagt god jul før han siger sammen. Men han kommer seg etter hvert og i løpet av sesongen se hvordan Rose og Doktoren pleier det spesielle vennskapet dem imellom og samtidig bevare verdensfreden i alle dimensjoner og tider...

Ny doktor
Jeg hadde funnet meg til ro med Christopher Eccleston som den eksentriske doktoren. Men for at tittelen skal stemme så må det jo komme en ny doktor slik at man kan spørre seg ‘Doctor Who?’. David Tennant har også mye karisma og er en enda mer energisk doktor enn det Eccleston. Han er med på å løfte serien litt med sitt passende skuespill og solide tilstedeværelse. Det kan virke som om Eccleston tok en del enklere på oppgaven enn det Tennant som gir veldig mye av seg selv i denne sesongen.

Begynner bedre enn første sesong
Man blander elementer av noe vi har sett før i første episode. Man bytter ut prøvedukker med julenisser som går til angrep på Doktoren. Men heldigvis viser episoden seg inn på mer interessante deler underveis. Med dette kan jeg med glede si at den første episoden begynner mye bedre enn den småkipe starten av sesong 1 av denne oppfølgerserien. Jeg liker når vi får småkule romvesen, og de melder seg på allerede i første episode. Allerede fra første stund viser denne andre sesongen at den har mer å komme med. Verdensfreden og balansen står på spill i alle episodene.

Høyere budsjett
Som i første sesong, bølger dramatikken frem og tilbake. Mot midten av episoden ser det ofte ut som om alt kan både tapes og vinnes. Man vet jo at ting kommer til å gå bra, men veien dit er det som er spennende. Effektene er også bedre enn første sesong. Det virker som om man rett og slett har et høyre budsjett å rutte med. Serien blir innimellom dratt litt mer mot noe Star Trek-lignende og annet sci-fi som jeg liker godt.

Mer humor og sjarme
Doktoren er også veldig kvikk i replikken og skaper litt komikk og gøy av det. Det blir også mer humor i serien med den nye doktoren, eller med andre ord så kommer humoren mer til sin rett. Mysteriet rundt Doktoren fortsetter. Vi vet ennå ikke helt hvor han kommer fra eller hva han er. Det virker ikke helt som han selv vet sin identitet han heller. Etter hvert får vi også hilse på hans forrige reisekamerat. Vi får vite at Doktoren ikke eldes og også regenerer seg selv når han trenger det.

Kreativitet på høyt plan
Jeg elsker måten serien på finurlig måte bruker det aller meste for å skape stilige illusjoner. Dette viser at det ikke er noe i veien med kreativiteten hos maniskribentene for serien. Kropper og figurer blir brukt til fulle i alle tenkelige og utenkelige varianter. Det er en fin og lett stemning over det hele som gjør at dette fremstår som solid underholdning. Jeg liker godt at serien blir problemløsning på høyt nivå hele veien.

Møter mye nytt og noe kjent
Vi får også se gjenbruk av diverse skapninger, roboter og annet. Andre episode fortsetter oppturen. Der møter vi igjen Cassandra i år 5 milliarder og 23. Vi får til og med litt høytsvevende kampsport. Det blir også en tur tilbake til 1879 og møter Dronning Victoria. Det blir også tid til å hilse på en søt hjelpsom robothund. Man møter også på djevelen i en dobbeltepisode som ligner mye på den man finner i Doomspillene. Doktoren tar turen innom 1700-tallets Frankrike. I en parallell virkelighet finner vi Rose Tylers familie i vanskeligheter. Ellers vil vi også møte ingredienser som varulver, cybermenn, farlige tv-sendinger, sorte hull, tøffe romvesen, spøkelser og selvsagt også rasen Darlek.

Effektene mestres ikke alltid helt fult ut
Noen ganger ligner de mest krevende spesialeffektens på dem man finner i skikkelige B-filmer, man kunne spart seg for noe av det som blir vist her. Da er det mye mer sjarmerende med gamle dukkeeffekter enn elendig datagenerert grafikk. Man skulle nok brukt mer kreativitet også på presentasjonsteknikken av effektene også. Man kan maskere mye med riktige kameravinkler og noe mørke for å skygge over at ting ikke er helt på topp.

Ingen grenser...
Det er nesten ikke grenser for hva man kan ha med i en episode av Doctor Who når det gjelder paranormale fenomener og annet sci-fi snacks. Det går mye i å ta kontroll over folket på diverse måter. Noen episoder kan også i denne sesongen føles litt monotone, men i det store og det hele må jeg si at jeg liker serien. Det er ikke alle episoder som treffer meg like godt. Noen episoder inneholder litt mindre interessante paranormale fenomener som ikke treffer meg helt. Det gjør at man noen ganger må legge litt godviljen til for virkelig å like serien, fordi dette er meget sært til tider. Da føles det greit at man forsøker seg også på litt lett grøss her i enkelte episoder.

Konklusjon
Det er mye mer nerve og friskhet i denne andre sesongen. Det blir masse parallelle verdener og en egen simpel logikk for hvordan man kan kontrollere dem. Man bygger også videre på en del andre tidligere eventyr. Om man digget de fortellingene får man med andre ord mer kjøtt på beinet. De fleste episodene følger en ganske tradisjonell mal, men mot slutten finner man også en del episoder med litt mer friskhet i fortellerteknikken. Dette gjelder spesielt episode 11. Det trekker også opp at sesongfinalen er litt av en 'killer' av en dobbeltepisode. Alt i alt likte jeg mye bedre denne andre sesongen enn den første. Nå er jeg faktisk veldig spent på fortsettelsen.