Doctor Who sesong fem er en god blanding av humor, action, kompleks historiefortelling og uttryksfulle karakterer.

Jeg husker at jeg prøvde Doctor Who for første gang i tidsrommet 2006-2008 og jeg falt ikke helt for serien. Når det er sagt, prøvde jeg bare en episode; og det er ikke alltid lett å vurdere kvalitet ut i fra det. Det var et eller annet som ikke tiltalte med ustillingsdukker som angrep mennesker og at en av hovedkarakterene ble spist av et søppelspann. Jeg var heller ingen stor fan av Christopher Eccelston som doktoren. Så ble jeg anbefalt å se sesong fem, siden det var en ny doktor og det som skjedde før ikke hadde så store ringevirkninger. Jeg var hekta fra første episode og fullførte vel femte sesong på veldig kort tid. Kombinasjonen av god orkestrert musikk, en mystisk men fortsettende fortelling og interessante karakterer trakk meg inn. Jeg husker spesielt godt episodene The Time of Angels og Flesh and Stone, som har etter min mening doktorens beste skurk «The Weeping Angels. Statuer som beveger på seg hvis du ikke ser direkte på dem. Klarer de å ta på deg vil du bli som dem. To veldig spennende og creepy episoder.

På vei inn i doktorverdenen, visste jeg heller ikke at Steven Moffat hadde tatt over lederrollen. Jeg visste heller ikke hvor lite populært dette var. Det jeg heller ikke kunne fatte var hvorfor de fleste ikke likte Matt Smith som den nye doktoren. Han er teknisk sett min første doktor, siden jeg bare så en episode av sesong en. Uansett, jeg digget Smith som doktoren og synes han passet veldig godt. Poenget mitt er at jeg gikk inn i hele universet uten å vite noen ting som helst; ganske forfriskende da de fleste seere for tiden vet nesten alt som skjer i en film eller tv- serie. For å oppsummere mine tanker synes jeg den dag i dag at sesong fem er den beste av alle sesongene. Den har humor, skummel stemning og en komplisert historie som gir mening i forhold til det den forsøker å fortelle. Selvfølgelig er ikke alt like bra, men det skal jeg dekke i løpet av anmeldelsen.

Doctor Who opplevelsen
Den nye serien til Doctor Who startet i 2005 og hovedrollen ble spilt av Christopher Eccleston. Han hadde rollen i en sesong før han ville videre til nye breddemarker (det gikk rykter om «typecasting" og lignende). Lite visste Eccleston at det ikke var hans beste valg, da serien ble veldig populær. Like greit egentlig da jeg ikke synes Eccleston var et godt valg som doktoren. Hans skuespill bar preg av en doktor som var altfor sint og uregjerlig. Inn steppet David Tennant og ga seg ikke før sesong fire. Tennant ble hyperpopulær som doktoren og mange skrek høyt da han sluttet. Dette kan jeg skjønne, da Tennant er helt fantastisk i rollen; rent bortsett fra hans til tider overdrevne sinne. Han doktor er likevel en karakter med bøttevis av sjarm og rettferdighet. Men hva er en doktor uten kompanjongen sin? Den første medsammensvorne til doktoren ble spilt av Billy Piper (Rose). Hennes tilstedeværelse i første sesong var akkurat passelig og viste seg tidlig som doktorens moralske kompass. I sesong to forelsket hun seg i doktoren, ikke så rart da Tennant er ganske smuk. Piper fikk også til slutt nok og karakterenes hennes ble skrevet ut på slutten av sesong to. Forståelig nok, etter Rose, var ikke doktoren rask til å forelske seg i den nye kompanjongen. Martha Jones (Freema Agyeman) fikk den utakknemlig rollen å komme etter hans "store" kjærlighet. Etter en sesong som svermende mot doktoren forsvant også hun. I Tennants siste sesong stifter vi bekjentskap med Donna Noble (Catherine Tate), som rettvis forteller doktoren akkurat hva hun mener og forandrer ofte hans mening. Hennes skjebne er ikke like god som de to andre kompanjongene. I den siste spesialepisoden før sesong fem dør Tennants doktor og Matt Smith tar over.

Hovedsakelig er Doctor Who om doktoren og kompangjongen hans, nesten alltid en kvinne, som reiser rundt i tid og rom. På veien prøver de å redde alle uskyldige individer eller missforståtte romvesener. Det sier seg selv at dette ikke alltid går like bra, men de prøver i alle fall. I flere av historiene er det doktoren som står for redningen, men veldig ofte er det også kompanjongen som viser sin kløktighet. Andre ganger samarbeider de om løsningen, og veldig ofte viser de seg å være et ypperlig team. Kompanjongens rolle blir større og større for hver sesong som går, og nå i sesong åtte viser hun seg fra sin beste side.

Doktoren er et romvesen fra Gallifrey, en slags tidsherre som flyr rundt i sin T.A.R.D.I.S. (Time and Relative Dimension in Space). I begynnelsen av sesong fem flyr doktoren rundt i en ukontrollerbar Tardis, og krasjlander i Amelie Ponds (her spilt av Caitlin Blackwood) hage. Amelia som fremdeles er våken, tror det er Julenissen som har hørt hennes bønner om den forferdelige sprekken på rommet hennes. Etter flere morsomme scener lover doktoren å komme tilbake å hente henne. Amelia som er foreldreløs springer lykkelig inn og pakker. Problemet oppstår når doktoren ikke kommer tilbake før 12 år etterpå. Han møter Amelia (nå spilt av Karen Gillan) igjen og etter kort tid blir hun med han i Tardis. Etter hvert får de også River Song (Alex Kingston) og Rory (Arthur Darvill) med seg på laget og jakten på tidssprekken begynner. Som i de fleste andre sesonger er det småepisodene som gjelder, hvor de redder nye mennesker for hver gang, og et større mysterium som hintes til i nesten hver eneste episode. De møter blant annet på Liz 10 (Sophie Okonedo), Winston Churchill (Ian McNeice), Vincent van Gogh (Tony Curran) og flere andre.

Ny besetning
Smiths doktor er en mann som maskerer sin mørke side ved å spille på slapstick og ablegøyer. Han klarer ikke alltid å skjule hans mørke persona og da kommer den komplekse karakteren ut. Mange påstod at Smith var en kopi av Tennant, noe jeg selv ikke ser. Jeg kan være enig at Smith likedan som Tennant fort kan finne på å bli veldig sint og skrike høyt. Mitt inntrykk er at Smith er en mer laidback doktor. Det vil ikke dermed si at han ikke bryr seg om menneskene eller kompanjongen hans reiser med. Hans følelseregister er både høyt og lavt til tider. Noe Smith viser med en råhet som maskerer hans sinne og mørke. Doktorens kløkt viser seg i instanser hvor han prater med seg selv for å løse problemet de står overfor. Dette har nok også mye med Moffats manus å gjøre. En mann som av og til skriver for komplisert for sitt eget beste. Når det er sagt, er dette noe som funker til sesong fems fordel; mer om det senere. Uansett hvor imponert jeg er av Smiths spill som doktoren, er jeg av den mening at den ikke er like påfallende nå som første gang jeg så han. Likevel er det ikke å komme av veien for at jeg elsker denne iterasjonen av doktoren.

Amelia, eller Amy som hun kalles i voksnere form, er også min favoritt kompanjong. I begynnelsen av sesongen ser det ut som hun også skal forelske seg i doktoren. Heldigvis viser dette seg å være en feiltolkning. Bortsett fra dette vokser hun seg til en god kompanjong allerede i andre episode av sesongen. Her er det faktisk hun som redder dagen, og får doktoren til å forstå noen han overser. I The Beast Below er det bare hun som forstår at romvesenet som bærer England på sin rygg gjør det fordi det ville redde barn og ikke fordi den blir torturert til det av menneskene. Etter gjør menneskene slik at romvesenet kan fly rundt i rommet fritt med dem. Hun fortsetter med denne kløktigheten utover i sesongen, og viser ofte sin medfølelse for menneskene de besøker. I løpet av sesongen vokser hun til å bli en kvinne som ikke lar seg pille på nesen. Dette er hun forsåvidt i begynnelsen av sesong fem, men på slutten har hun mer tro på seg selv. Hun blir på mange måter bakbenet i doktorens vel og virke. Gillan tar oppgaven på strak arm og selv om hennes begynnelse er skjør, viser hun en handlekraft som er i klasse med Smith sin karakter. Amy er med andre ord ikke bare en romantisk dekorasjon som ikke kan beskytte seg selv. Dette applauderer jeg!

Rory er Amys kjæreste og spiller på mange måten rollen til kvinnen i mange tv- serier. I Doctor Who er det sjelden kvinnene som er de i bakgrunnen. Det er så forfriskende å se dette rollebyttet. Uansett om dette er tilfellet så tilbyr Rory andre kvaliteter som gjør han verdt noe. Spesielt vil jeg si at Rory er et stort funn og er på mange måter klassens klovn. Han er likevel ikke bare tilstede for å spre komikk; hans varme og hengivenhet for Amy gir sesongen en av bærebjelkene. Selv om jeg kommenterte at han var mer i bakgrunnen viser dette seg å ikke stemme helt når vi nærmer oss slutten av sesongen. Tidlig i sesongen sloss han med doktoren for oppmerksomheten til Amy. Heldigvis klarer disse tre å finne sine roller og eksisterer sammen. Darvill har komiske aner som gjør godt til rollen. Han klarer også fint de mer seriøse trekkene av hans karakterer. Dette smelter sammen og gir oss en upåklagelig rolleprestasjon.

I det jeg begynte sesong fem visste jeg ikke hvem River var. Hadde jeg sett sesong tre før denne hadde jeg nok ikke kunne påstått det. Jeg husker at var stor fan av henne første gang jeg så henne i denne sesongen. Det hadde mye med hennes mystifistiske personlighet og «Spoilers». Som Rory virker hennes rolle i sesongen å ikke være så stor. Men der tar man også feil da hun slår tilbake minst like hardt. Kingston tar fort makten i episoden som introduserer henne og det er klart at dette er en kvinne som ikke tar lett på ting. Hun er morsom, kløktig og ytterst hengivende.

Sesongens helhet
Den femte sesongens store styrke er det fortsettende plotet som verken er for komplisert eller lite underholdende. Den fortsettende fortellingen hintes godt nok frem i løpet av sesongen til at man skjønner at det er noe som foregår under overflaten. Det eneste jeg skulle ønske var at dette plotet var en større del av sesongens helhet. Jeg mener ikke at fortellingen skal helt over, for litt av sjarmen med serien er disse småepisodene; men litt mer fortsettende hadde ikke vært meg i mot. Generelt synes jeg Doctor Who har en tendens til å være litt treig i avtrekkeren og da spesielt i delepisodene. Første ut, The Time of the Angels og Flesh and Stone er motstykket her. Det er også her River gjør sin første intreden i sesongen. Episoden begynner ganske rolig og tar seg tiden med å sette opp det som skal skje. I det doktoren og Amy møter River er det hele i gang. Slag i slag får vi se doktoren beskytte menneskene og Amy mot «The Weeping Angels». Episodene har en særdeles creepy stemning og et spenningsmoment som holdes opp hele veien gjennom. De får også tid til noe finurlige knep som jeg ikke skal nevne her. De to neste delepisodene lykkes ikke så godt som de to første. Nå er også Rory med og hans deltakelse er helt ypperlig. Selve fortellingen er litt for forutsigbar og karakterene gjør ting som man kan se komme lang vei. Slutten på fortsettelsen dog er så gripende og tiltalende at man nesten tilgir det to episodenes treighet. Det største problemet er at jeg føler at de strekker det ut unødvendig og det kunne blitt kortfattet nok i en episode. Heldigvis sliter ikke sesongen for mye med dette som for eksempel i sesong to. Ikke alltid jeg er fan av episoder som roer ting ned for mye. Episoden Vincent and the Doctor derimot tar dette til nye høyder og gir oss et innblikk i Van Goghs vel og virke. Det er en gripende fortelling som kunne tvinget seg ned i kne med forferdelige monsteret; men karaktergalleriet er såpass påfallende at jeg faller for den gang for gang.

Den eneste episoden som jeg mener er bortkastet tid er Vampires of Venice, som forøvrig er Rory første episode sammen med doktoren og Amy. Selve tvisten i episoden er kløktig, men det blir for mye frem og tilbake til at man egentlig bryr seg om hva som skjer. Heldigvis er fortellingen rundt doktoren og kompanjongene nok å bite i. Resten av sesongens kvalitet varierer fra bra til ekspesjonelt. Spesielt er de to siste episodene helt magnetiske. Her får vi mystifistiske vendinger, humor, action og tragedier på rekke og rad. Med andre ord en av hovedgrunnene til at jeg liker Doctor Who. Det er dette de får til best, og jeg skulle ønske at det var mer av dette.

Musikken i sesongen er også helt på det ypperste av det ypperste. Jeg husker jeg var fan av den allerede i første episode og man får alt fra triste til bombastiske stykker. Spesielt er hovedtemaet til doktoren noe av det mest pompøse jeg har hørt siden Lost. Det beste med den låten er at den alltid får meg i humør til å se Doctor Who; ja den er så bra at jeg hører på den utennom også. Musikken blander orkesterbasert med keyboards, trommer og gitar. Den bygger opp stemningnen godt rundt det creepy, actionfylte og humoristiske på en ekstraordinær måte. Det er trist å si det, men jeg merker at musikken ikke er like tilstedeværende i de neste sesongene. Det virker nesten som komponisten brukte alt kruttet i denne sesongen.

Konklusjon
Sesong fem er en helt storartet del av Doctor Who serien. Samtidig synes jeg også det er en ypperlig startpunkt for de som er nysgjerrige på serien. Dette er først og fremst fordi doktoren alltid rengererer, og man får en ny karakter for hver gang. De refererer gjerne tilbake til ting som har skjedd, men det er ikke så viktig som i andre fortsettende serier. Den er også flink på oppdatere seeren slik at det ikke skal være vanskelig å følge med. Sesong fem er også den klart dyreste til nå og det oppdaterte uttrykket vil kanskje fenge flere seere. Ikke at det at jeg synes de skal gå mainstream, men jeg holdt på å gi opp første sesong fordi det hele så billig ut. Etter å ha sett sesong fem gikk jeg tilbake for å få med meg det jeg hadde gått glipp. Dette angret jeg ikke på da serien har veldig mange gode episode. Dessverre litt for mange dårlig, men helhetlig er jeg veldig glad i serien. Sesong fem gjør ikke noe for å svartemale dette.