( + )

Det går gjetord om en skikkelse som ser ut som ut som menneske, men som kan forvandle seg til flaggermus, og som suger blod fra mennesker. Det er en skikkelse av natten som sprer frykt og panikk blant fiffen i London når denne skikkelsen har tatt turen fra sitt hjemland for å søke nye muligheter i London. Navnet Dracula er på alles lepper og han skal visstnok være ondskap på sitt aller verste. Ingen er trygge så fort nattemørket brer seg over London – for Grev Dracula er ikke bare ut etter ny eiendom, men også nye ofre.

Om du har null kjenskap til verken vampyrer eller Dracula, så vet jeg nesten ikke hvor jeg skal begynne. Dracula og vampyrer er så utrolig inkorporert i popkulturen at det er nesten umulig å ikke se dem i en aller form på skjermen. Men vi skal altså tilbake til 1931 for å finne en av de første filmene som virkelig tok for seg historien til Bram Stoker på seriøst vis. Og det fungerte den gang og, gitt.

For mange står nok «Bram Stoker’s Dracula» med Gary Oldman i hovedrollen som en av de beste filmene om Dracula som noensinne er laget. Jeg har aldri vært noen stor fan av den filmen, men ser absolutt hvorfor den er så godt likt av sitt svorne publikum. I denne verjsonen fra 1931 er vi nok en gang i universet basert på boken til Bram Stoker, men vi blir servert en mer nøktern og enkel historie uten spesielt med spenning eller mystikk til å bygge opp under Dracula som rollefigur. Musikken er fraværende og det merkes i enkelte scener at jeg gjerne skulle hatt noen toner til å sette stemningen et par hakk mer enn skuespiller Bela Lugosi (som spiller Dracula) sitt blikk, som oftest er lyssatt slik at man får litt av den samme manipulerende følelsen som hans ofre i filmen får. Det fungerer til en viss grad, men jeg synes også at det fremstår litt kjedelig i lengden.

Lengden er for øvrig noe som er verdt å nevne, for i likhet med Frankenstein anno 1931 så er også Dracula anno 1931 relativt kort om man ser med dagens øyne. Det hele er unnagjort på en drøy time og jeg sitter igjen med følelsen av at de fint kunne ha slengt på en halvtime for å gjøre rollefigurer litt mer spennende og handlingen litt «fetere». Uansett så er denne filmen en film av sin tid og dermed var det ikke hverdagskost å spe på med to timer eller mer med horror i kinosalen. Vi snakker jo tross alt om en film som ble utgitt for snart 100 (!) år siden.

Konklusjon:

Jeg har ikke så mye å plukke på denne filmen annet enn at jeg setter den opp mot Frankenstein (1931) som jeg nylig så. Frankenstein hadde penere kinematografi og jeg synes hele filmen fremmet horror på en mer avventende og spennende måte, samtidig som at den gjennom historien sin bygget opp rollefigurene på godt vis. I denne filmen er det stort sett skuespiller Bela Lugosi og hans rollefigur Dracula som står i sentrum for begivenhetene, uten at jeg synes det svekker selve filmen av den grunnen. Jeg likte filmen og ser fort at jeg kommer til å se igjen denne filmen om noen få år – siden jeg regner med at Universal kommer til å gjøre stas av disse klassikerne når det faktisk blir 100 år. Terningkast fire.