---

Ingress:

En mystisk kraft fra fortiden vender tilbake til en gammel fiende ved navnet Malekith. Hans mål er å tilintetgjøre universet og alt liv med det. Heldigvis er Thor på banen og med hans kjære Jane stiller de seg i veien for verdens undergang.

Anmeldelse:

Hyper, hyper, hyper

Med den andre filmen i serien følger vi lynets gud i nye heltedåder. Denne gangen er det riktignok ikke hans tvetydige bror Loke som står i veien, men en annen fiende med lang forhistorie. Hollywood-filmen har sin basis fra tegneseriene med samme navn, som igjen er løselig basert på norrøn mytologi. Man kan si løselig basert fordi trossynet har fått et adrenalinkick av en annen verden.

Denne gangen er det regissør Alan Taylor som sitter i setet, kjent for blant annet Sopranos og Palookaville. Forgjengeren hadde andre regissører med Kenneth Branagh (Valkyrie og Hamlet) og Joss Whedon (Buffy og The Avengers). Det som skiller de to filmene fra hverandre er uten tvil intensitet og mengden effekter.

May the force be with the ring

Fordi Thor: The Dark World er uten tvil pakket med ting som skjer. På sitt beste minner konteksten om en krysning av Star Wars og Ringenes Herre. I det ene øyeblikket er man på Åsgårds historiske haller i en kombinasjon av søyler og minneverdige severdigheter. Men før man vet ordet av det trekkes romskip med laserkanoner og massive skjoldgeneratorer inn i bildet. Fra ørespisse alver til kampscener som selv Star Trek kan misunne.

Problemet er bare det at mye blir pent å se på, men halvferdig. Filmen oppleves ikke tro til sin opprinnelse hvor Odin fartet rundt på hesten Sleipner med åtte ben, i stedet er hover blitt byttet ut med rakettmotorer, noe som ikke passer helt inn. Jeg savner også mer dybde. Hvordan er det å leve i Åsgård som enhver annen borger der? Hvordan ser dagliglivet ut? Hvorfor skal vi som seer gi en blaff i om dette stedet overlever en katastrofe eller ei, når vi ikke vet noe om de som bor der?

Historien er også nokså ensidig. Det er noe spenn i forholdet mellom Loke og Thor hvor de enes om et felles mål, uten å helt kunne stole på hverandre. På mange måter så kunne regissøren ha videreført akkurat dette noe lenger. Men det skjer ikke. Taylor skal allikevel få ros for at han tørr å trekke ut på de mer dystre momentene hvor kjæres liv er i fare.

Fienden fremstilles som sterk, men ikke sterk nok. Til tross for å beherske en kraft som kan ødelegge hele universet, så virker han altfor svak til ryktet sitt. Dermed får vi aldri bygget opp den episke kampen mellom helt og nådeløs skurk. Det er heller ikke noe spesielt i motivasjonen til å tilitgjøre alt liv og røre, annet enn at det virker så innmari kjekkere når alt kan mørkelegges.

It`s all in the muscles

Chris Hemsworth er heller ikke noe særlig i rollen som Thor. Han er muskuløs, men naiv og kjip. Stadig vekk opplever man ham som den irriterende gutten i klassen som alltid er så pen og pyntelig. I The Avengers ble rollen spilt opp og gjort narr av, noe som skapte saft og humor. Men i Thor forblir han kjedelig. Natalie Portman som den elskede Jane er i samme kategori. Stellan Skarsgård som den sprø forskeren er et velkomment tillegg. Det samme gjelder for Tom Hiddleston som Loke. Han klarer å få frem en tvetydig karakter med både vondt og godt i seg.

Til slutt

Thor: The Dark World forblir en enkel underholdning. Mye animasjon skaper lekker pynt, men en tam historie samt ensidige karakterer gir lite mer.

www.krismunthe.wordpress.com