Thor: The Dark World er en film som ofte trekkes frem som en av de svakere titlene i Marvel-universet. Etter et nytt gjensyn sitter jeg imidlertid igjen med en følelse av at den har fått et litt dårligere rykte enn den fortjener.

Filmen bygger videre både på hendelsene i den første Thor og konsekvensene av The Avengers. Særlig er det interessant å se hvordan Lokis handlinger begynner å innhente ham. Forholdet mellom Thor og Loki er fortsatt filmseriens sterkeste kort, og samspillet mellom Chris Hemsworth og Tom Hiddleston løfter mange av filmens beste scener.

Det er mye som fungerer her, men filmen sliter samtidig med å holde alle elementene samlet. Historien blir tidvis litt rotete, og den mørkere tonen gjør at noe av den lette sjarmen og lekenheten som preget flere av Marvels tidlige filmer havner i bakgrunnen. Resultatet er en film som ofte føles litt mer alvorlig enn den kanskje hadde hatt godt av.

Likevel er det mye å sette pris på. Thors videre utvikling som karakter får god plass, og rollelisten leverer gjennomgående sterke prestasjoner. Chris Hemsworth og Tom Hiddleston er som forventet solide, men også Anthony Hopkins, Idris Elba, Stellan Skarsgård, Rene Russo og Kat Dennings bidrar positivt til helheten. Natalie Portman får ikke det mest takknemlige materialet å jobbe med, men gjør en helt fin figur i rollen som Jane Foster.

Konseptet med mørkealvene som filmens hovedtrussel er også ganske spennende. Det bidrar til at Thor: The Dark World føles mer som et mytologisk fantasy-eventyr enn en tradisjonell superheltfilm. Asgard, de ni rikene og den større kosmiske delen av Marvel-universet får mer plass, noe som gir filmen en egen identitet sammenlignet med mange av de andre MCU-filmene fra samme periode.

Samtidig er det vanskelig å ignorere at filmen mangler litt av den ekstra gnisten som kjennetegner Marvel på sitt beste. Skurken blir aldri fullt så minneverdig som han burde vært, og enkelte partier mangler den humoren, energien og personligheten som gjør at de aller beste MCU-filmene skiller seg ut.

Når alt kommer til alt, er dette likevel en film som tåler et gjensyn bedre enn ryktet skulle tilsi. Den er underholdende, visuelt imponerende og har flere sterke karakterøyeblikk. Samtidig har den noen tydelige svakheter som gjør at den ikke når opp til høydene vi har sett andre steder i Marvel-universet.

Konklusjon: En undervurdert MCU-film som fungerer godt som fantasy-eventyr og karakterdrama, men som mangler noe av sjarmen og fokuset som kjennetegner de beste Marvel-filmene.