( + )

Adam og hans noe mystiske nabo Harry er de eneste som bor i en ellers helt tom leilighetsblokk i London. Deres forhold utvikler seg etter hvert, samtidig som Adam engasjeres av stadig tilbakevendende minner fra oppveksten. Jevnlig drar han tilbake til der han vokste opp, både fysisk og mentalt, hvor minnene og hans foreldre befinner seg, selv om de døde for 30 år siden. 

Det er etter hvert laget mang en film med skeiv tematikk, men sjeldent har undertegnede sett en historie som så fint, og ærlig nakent, setter fingeren på noe av det vonde med å vokse opp som annerledes. Hva det kan gjøre med selvbildet, samvittigheten og traumer, spesielt om man ikke rekker å snakke ut med sine nærmeste, fordi de rett og slett går ut av tiden, alt for tidlig. 

Det er dette som skjer med Adam, en 42 år gammel mann, hvis jobb er å skrive film- og tv-manus, men som privat føler seg ensom og mer og mer ridd av ubehandlet og uferdige minner fra fortiden. Igjennom den litt yngre naboen Harry, vekkes ting enda mer til live, samtidig som de to blir mer og mer trukket mot hverandre. 

Regissør Andrew Haigh har gjort flere titler med skeiv tematikk og karakterer, som i nydelige Weekend (2011) og den fabelaktige tv-serien Looking (2014-2015). I hovedrollen som Adam står Andrew Scott, kjent blant annet fra James Bond: Spectre (2015) og 1917 (2019), samt tv-seriene Sherlock og His Dark Materials.

Scott spiller helt fabelaktig troverdig, sårt og vondt, om en mann hvis følelser ligger både som inni og utenpå kroppen til enhver tid. Mot ham spiller også Paul Mescal, også en kar som har gjort seg sterkt bemerket de siste årene, særlig igjennom serien Normal People og prisvinnende Aftersun (2022). 

Jamie Bell og Clarie Foy er nydelige som Scotts foreldre, et par som av naturlige årsaker henger igjen i 80-tallet, både holdningsmessig og mentalt. Samtalene Adam har med sine foreldre er knakende godt skrevet, og klarer å balansere smarthet, tidsriktighet, sårhet og følelser på en måte som treffer rett i hjertet. Det blir aldri for sentimentalt, eller for overdrevet, og også her, som i hele filmen egentlig, slår det oss hvor velbalansert og velregissert det aller meste er i Haighs film.

Regissør Haighs stil er rolig, stille og poetisk, men uten å bli for søvndyssende. Stil- og narrative grep gjør oss nemlig nysgjerrige, blant annet fordi det hoppes i tid og rom på en smart og kreativ måte, noe som altså gjør at Adam “treffer” sine foreldre og får utløp for samtaler han aldri egentlig fikk, siden de døde i en bilulykke da han bare var 12 år.

Dette grepet er genialt, og føles aldri så lite nyskapende slik det er gjort her. Samtalene mellom ham og foreldrene får dermed også en utrolig sår og vond bunnklang, både i manus og mellom linjene, og som gir oss en skikkelig klump i magen og halsen underveis. På hjemmebane, og i nåtid, fremviser filmen ellers vanvittig godt hva kjærlighet er, og bør være, og på en filmatisk oppslukende, ja nærmest meditativ og drømmende måte. 

Her gjøres det også en nydelig bruk av popmusikk fra skeive storheter som Frankie Goes to Hollywood og Pet Shop Boys. Sangene kommer perfekt dandert utover i historien, og hvor sang, tekst og stemninger i bildene forsterker hverandre maksimalt. 

All of us Strangers er dyster og melankolsk, men også en påminner om hvor mye bedre ting har blitt, ikke minst for skeive. Og det handler mye om minner og tilbakeblikk, om ting man aldri rakk å si eller snakke med sine kjære om. Om det å elske seg selv, og å gå videre i livet. Det blir en reise i minner og nostalgi, men også en forsoning og erkjennelse av at vi alle bare har en lånt tid her på jorden. Til slutt ender filmen opp med å bli en skikkelig nydelig påminner om å slippe taket og gå videre, og den får noe utrolig eksistensialistisk over seg som treffer godt og emosjonelt. En skikkelig varm anbefaling av en film dette! 

(Foto/Copyright: Searchlight Pictures)