---

Ingress:

I starten skjedde alt fort, brutalt og uten forvarsel. Den dagen da verden ble stille, og når kreftsyke Sam havner midt i en alien-invasjon i New York. Skapningene som kommer fra verdensrommet har sylskarp hørsel, og tilværelsen i den ellers så bråkete byen blir snudd fullstendig på hodet. 

Anmeldelse:

Den tredje filmen i rekken tar oss altså tilbake i tid, til dagen da de voldsomt mannevonde og hissige vesenene ankom jorden. Denne gang er det ny regissør i Michael Sarnoski, men de to første filmenes regissør og hovedrolleinnehaver i John Krasinski er fremdeles med på manussiden. 

I hovedrollen som den kreftsyke og reduserte Sam står Lupita Nyong’o som slo igjennom med sin Oscar-vinnende birolle i 12 Years a Slave, senere også kjent fra skrekkfilmen Us,  samt Black Panther 1 og 2.

Nyong’o tilfører denne filmserien en sår, vond og empatiforsterkende karakter, hvis film bruker god tid til å gi henne en historie og ramme rundt. Filmen føles i det hele tatt nesten, men bare nesten, mer som et karakterdrama, enn en skrekkfilm. Noe av årsakene til dette er ikke bare fokuset på Sams historie og helsetilstand, men også fordi de konkrete spenningsscenene aldri føles som stort annet enn noe man har sett før.

Som spenningsfilm blir derfor A Quiet Place: Day One ganske forglemmelig, i hvert fall om man har sett de to første filmene, filmer som dessuten hadde små barn i sentrale roller og dermed fikk en helt annen nerve over seg.

Det er selvsagt kult å se romvesenene ankomme i forbindelse med det som kan virke som å være et meteorregn, med tilhørende katastrofescener, dunder og brak. Utover dette får vi ingen forklaring på sentrale spørsmål rundt de nyankomne, noe som selvsagt skal gjenspeile menneskenes like sjokkerte og overraskede sinnstilstand. Greit nok.

På veien møter Sam på andre mennesker som sliter i ruinene av New York, blant annet Eric (spilt av Robert Downey Jr.-lookalike Joseph Quinn), en brite som fremstilles som en litt frynsete og nervesvakere kar enn den mer hardbarka og handlingssterke amerikanske Sam.

Sammen blir de etter hvert et sjarmerende radarpar som henter hjelp fra hverandre på ulike vis. På veien har også Sam med seg katten sin, en karakter som egentlig mest oppleves mer irriterende. Katten oppfører seg nemlig stort sett slik katter alltid gjør - den stikker ofte av og bare lage kvalm, selvsagt på steder og i sammenhenger det passer seg som verst. Utrolig nok klarer den dog å la være med å mjaue i tide og utide, noe som er overraskende, all den tid man skulle tro at dette ville bli brukt som grep for å avsløre seg for romvesenene. Men nei, ikke denne gang, faktisk. 

A Quiet Place: Day One er en helt grei spennings- og katastrofefilm, hvor et tidvis sterkt karakterdrama i sentrum fargelegger historien mer enn hva mange nok vil forvente på forhånd. Opplevelsen av filmen som spennings- og skrekkfilm, blir dermed hakket svakere enn de to forrige filmene. Muligens ligger det i skifte av regissør. Kanskje også rett og slett fordi historien er for enkel og svak på dette grepet. Historien om Sam og de andre er dessuten trist og dyster på en mer voksen måte, noe som også her gjør at den skiller seg litt fra de to mer spretne og lettbeinte skrekkfilmene. Det viktigste for å forklare fraværet av så alt for skumle scener, er nok dog at man ikke prøver å gjøre noe stort annet enn hva man har gjort før. Da blir filmen også litt deretter - flatere og småkjedelig. Filmen funker dog altså generelt sett helt greit som underholdningsfilm. 

(Foto/Copyright: Paramount Pictures)