---

Ingress:

Danny Ocean (spilt av George Clooney) har forsøkt å leve livets gode dager etter det som hendte sist gang vi møtte Danny og hans ti medsvorne i et spektakulært Las Vegas-kupp. Nå har den fornærmede parten, i form av hotell- og kasinoeier Terry Benedict (spilt av Andy Garcia), funnet dem én etter én og ønsker pengene tilbake – med renter! Det betyr at Danny og hans gjeng må finne et nytt sted de kan utføre et ran på, hvor utbetalingen blir såpass stor at pengene kan betales tilbake. Det er tid for runde to med Ocean’s Ele... Nja, med en ny partner med på laget så er de faktisk tolv denne gangen.

Anmeldelse:

Jeg får det unna med en gang og sier det som det er: Oppfølgeren til den store suksessen fra 2001 er ikke like god som sin forgjenger. Det har noe med at det familiære man fikk føle og kjenne på i den første filmen raskt blir dratt fra hverandre ved at de helt sikkert tenkte at de ikke bare kunne gjenta det som skjedde i den første filmen, men at de var nødt til å bytte beite og sette hele gjengen, tilsynelatende, ut av komfortsonen. Det er ikke det at jeg ikke respekterer eller skjønner hvorfor de var nødt til å forflytte seg til nye lokasjoner og hvorfor Europa blir valgt (nærmere bestemt Amsterdam og Roma), men det kler ikke Ocean og gjengen hans like godt.

At kjemien fortsatt er der, og at alle har retunert til rollene de hadde i den første filmen, er selvfølgelig et godt tegn og noe filmen fint spiller videre på med hell. Det er noen nye fjes/bekjentskap her, men jeg synes så absolutt ikke de tar noe bort fra filmen. De bidrar heller til å gi et lite friskt pust til en film som trenger det for å komme seg litt videre – selv om vi har tatt turen fra USA til Europa, da. Eddie Izzard (mest kjent fra stand-up-scenen) og Vincent Cassel («La Haine» og «Irreversible») er begge velkomne i det gode selskap.

Det beste med denne filmen er nok at de spiller på tonen og rollefigurenes beste attributter som ble satt i den første filmen. Noen overraskelser har de på lur og det kommer et par små tvister på slutten som endrer hele filmen. Jeg liker også meta-referansene som kommer ved å introdusere to velkjente skuespillere som de personene de faktisk er i virkeligheten, noe som skaper en herlig situasjon med mengder av humor.

Steven Soderbergh er nok en gang å finne bak kamera og dermed får vi en film som ligner veldig på den forrige filmen rent visuelt sett, og det samme gjelder også timing og hvordan replikkene avleveres. Det er snert og futt i hver eneste linje som druser ut av rollefigurene, og jeg storkoser meg veldig med selve dialogen og hvordan dynamikken innad i gruppen blir grunnet denne. Det er litt kjedelig at historien er som den er. Likevel tenker jeg også at dette egentlig hadde vært en god historie for en tredje film, men de valgte altså å gå dit ved at Terry Benedict vil ha pengene tilbake allerede i den andre filmen.

Konklusjon:

Dette er den andre av tre Ocean’s-filmer som er samlet i én og samme utgivelse på 4K-formatet. Utgivelsen er en lekker steelbook som tar seg såpass godt ut i den fysiske samlingen at den like så godt kunne vært utstilt som et lite trofé foran din utvalgte måte å se filmen på – nettbrett og telefon er selvfølgelig strengt forbudt når man skal se filmer av denne skalaen. Jeg likte nok ikke denne andre filmen like godt som den første, men jeg trives såpass godt i selskap med Oceans utvalgte kompanjonger at jeg klarer å se (i hvert fall litt) forbi det faktum at historien ikke er like skarp denne gang. Jeg lener meg tilbake i sofaen ved hjemmekinoen min og ruller en svak firer for «Ocean’s Twelve».